Historien om Skogmannen (kapitel 5)

Londonerne gruer seg til sommerolympiaden, leser vi. Ikke så merkelig kanskje, når vi leser om hvor mye det vil koste et land som fra før av sliter med økonomien sin. Fastboende er engstelig for at husleiene skal skyte i været. De er engstelig for hvordan kommunikasjonen vil presses og sytti prosent av de spurte i byen er uinteressert i arrangementene.

Da Aten hadde arrangementet kom det forslag om at det var her de fremtidige olympiadene burde arrangeres. Store investeringer ble gjort i et land som sårt trengte det, men deretter ble mange av anleggene liggende brakk. Dette i et land som er så godt som konkurs. Med Aten som fast arrangør ville investeringene vært nyttige, og landet ville kanskje ikke trengt så store økonomiske tilskudd som de får i dag.

Kapitel 5.

Han lå på en liten fjellkolle og tenkte, tenkte på Middelhavet og det første oppdraget som egentlig ikke var noe oppdrag, kun noe som skjedde av seg selv, fordi han ble sittende å høre på og en turistjeger som ville selge hotellrom.

Han hadde tenkt på så mye den gangen, etter at han ble bedt om å fratre av den nye sjefen og trengte litt tid alene for å tenke. Alderen hans tilsa at det ville bli vanskelig å skaffe seg en ny jobb, og kona hans hadde foreslått at han skulle reise til øya, deres øy, denne gangen alene, bare for å slappe av og forsøke å finne seg selv. Det var i hvert fall slik hun hadde formulert det.

De hadde brukt å bo på det samme lille hotellet hver gang, men siden han var alene ville han denne gangen unngå folk han kjente fra før. Unngå spørsmål som han ikke likte å besvare. Derfor hadde han fortet seg av fergen da den klappet til kai og gått bestemt gjennom flokken av turistjegere som ville ha ham til å bo på sitt hotell.

Han hadde satt seg på den store kaféen vis a vis vindmølla på kaia for å tenke over hvilket hotell han skulle velge. Det var best å oppsøke etablissementene direkte og spørre om prisen. Da fikk han vurdert kvaliteten samtidig som han fikk den laveste prisen. Servitøren hadde kommet bort til bordet han satt ved, og han hadde bestilt Café Frappé med iskrem slik han likte den best.

Mens han hadde sittet der og ventet på drikken hadde en turistjeger som ikke hadde fått napp hos noen av dem som hadde ankommet med siste ferge, kommet bort til ham og spurt om han trengte hotellrom. Ryggsekken som hvilte mot kneet hans hadde gjort det tydelig at han enten nettopp hadde kommet eller skulle reise, og jegeren hadde ikke villet la denne sjansen gå fra seg.

Han hadde bedt grekeren sette seg ned og som grekere flest var heller ikke denne lei seg for å slappe av ved et kafébord. Og i hvert fall ikke når han følte at han hadde napp hos en potensiell kunde.

Turisten hadde fortalt at han nylig hadde blitt oppsagt fra jobben sin og at han var over femti år og hadde få muligheter til å få ny jobb. Han hadde også fortalt at han var gift og hadde to voksne døtre, og at han og kona hadde feriert mye på denne øya flere ganger tidligere.

–          ”Så nå er jeg her alene for å tenke gjennom fremtiden min”, hadde han sagt.

Turistjegeren hadde spurt om hvor han hadde bodd tidligere, og han hadde fortalt om hotellet de hadde brukt flere ganger og om det hyggelige vertskapet, hun fransk og han gresk.

–          ”Dem kjenner jeg godt”, hadde turistjegeren svart og begynt å fortelle den triste historien om et lykkelig ektepar som etter hvert hadde blitt fiender.

Turisten hadde lyttet til historien. Om lykke, utroskap, skilsmisse og trusler som ingen ende ville ta.

–          ”Hva tror du vil skje nå?” hadde han spurt.

 –          ”Ikke noe godt”, hadde den andre svart, ”du er i Hellas nå og ektemannen er kretener og litt av en stabeis. De er kjent for å ta ting svært alvorlig. Men nok om det, jeg vil gjerne at du skal se det hotellet jeg jobber for?”

Han hadde grepet tak i ryggsekken, og de hadde gått sammen langs kaia og opp en liten sidegate. Hotellet var lite med noen få rom, og prisen var bra, så turisten hadde bestemt seg raskt. De hadde tatt rundt hverandre, smilt, kysset tre ganger, en gang på hvert kinn og det siste på det førstkyssede kinnet, akkurat slik skikken var.

Dagen etter hadde turisten plassert seg på den samme kaféen, ved det samme bordet, men denne gangen uten ryggsekk. Han hadde sittet og tenkt. Kunne folk forandre seg så raskt? Det hyggelige paret som de hadde kjent gjennom flere år. Han hadde fått lyst til å snakke med henne. Kanskje han kunne stikke innom hotellet de hadde drevet og spørre? Da ville det være lett å få rede på hvor hun nå holdt til.

Han hadde sett at noe var annerledes med hotellet på lang avstand, hadde tatt frem bildet av hotellet fra minneboksen i hjernen, slik han husket det.

–          ”Palmene”, hadde han tenkt, ”hvor er palmene som gjorde inngangspartiet så innbydende?”

Nå virket det så kaldt.

–          ”Her ville jeg ikke bodd”.

Han hadde stoppet litt på veien utenfor og sett inn på bordene ved siden av inngangsdøren. Ved det ene hadde han sett en eldre mann som hadde reist seg fra stolen sin, så han hadde gått inn gjennom åpningen i den lave muren som omkranset hotellet. Han hadde rakt frem hånden og hilst på norsk manér. Han hadde fortalt at han var en venn av det forrige vertskapet, og den eldre mannen hadde fått et trist uttrykk i ansiktet og hadde vist med hånden sin til stolen ved siden av sin egen og spurt om gjesten hadde lyst på et glass retsina. Han hadde sagt at det var han som eide hotellet og at barnebarnet skulle overta det når hun ble gammel nok.

–          ”De klarte ikke driften”, hadde han sagt, ”og i alle fall ikke da hun ble alene”.

Så hadde han fortalt den samme historien som den nyankomne hadde hørt dagen før. Han husket at han hadde kjent at han ble trist, trist fordi den idyllen han husket nå var ødelagt.

Da han hadde reist seg opp og takket for vinglasset, hadde han følt at han hadde fått en ny venn, og smilet og den hjertelige avskjeden tydet på at det var gjensidig. Han hadde fått navnet på hotellet hun arbeidet på, det lå litt utenfor bykjernen, og hadde bestemt seg for å oppsøke henne dagen etter. Han hadde kjent at han trengte mosjon og at han ville spasere ut dit.

Resten av dagen hadde han blitt sittende på steinmoloen der restaurantene lå på rekke og rad. Han hadde blitt sittende å betrakte havet og kaia der det stadig kom nye ferger med nye mennesker.

–          ”Det ville jammen blitt fullt på øya”, hadde han tenkt,” hvis ikke fergene hadde tatt med seg folk vekk også”.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Historien om Skogmannen, Lest i avisen og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s