(19) Adjø Thorsholm

Februar til august 1968.

En dag fikk vi ordre for Amsterdam. Jeg hadde stått om bord i nitten måneder og følte at tiden var moden for å reise hjem for å avtjene militærtjenesten før jeg ble mye eldre enn de fleste andre vernepliktige. Jeg var snart tjueen år gammel, og med femten måneder i marinen ville jeg være tjueto omtrent på den tiden jeg var klar for å reise til sjøs igjen.

Sesjonen var gjort unna før jeg reiste ut i 1966, og jeg hadde fått beskjed om at jeg kunne gi beskjed så snart jeg kom hjem, så ville jeg bli innkalt til rekruttskolen ved første inntak.

Det var med en naturlig følelse av savn jeg sa farvel til alle om bord den trettende februar 1968, og da jeg sto på kaia og så på Thorsholm som hadde vært hjemmet mitt i halvannet år, var det med en ganske så sår følelse.

Mor, far og broren min, Roar, som var blitt femten år gammel, sto og ventet på Fornebu flyplass da jeg kom ut av tollkontrollen. Broren min sto i trappa opp til annen etasje, mens mor og far sto på gulvet ved trappefoten. Jeg fikk øye på broren min samtidig som jeg hørte mors stemme:

–          ”Herregud, så tjukk han har blitt!”

Jeg hadde egentlig ikke tenkt så mye over at livvidden min var blitt ganske mye større enn den var da jeg reiste ut, siden jeg hadde gått i shorts eller tynne jeans som jeg hadde kjøpt etter hvert, men når jeg nå skulle hjem måtte jeg jo ha på meg penere og varmere antrekk, og det peneste jeg hadde, var jo det jeg hadde reist ut med. I og med at livvidden hadde økt såpass mye, måtte jeg ordne det med det verktøyet vi hadde om bord. Med sikkerhetsnåler og hyssing fikk jeg buksa sammen rundt livet, og med en tynn genser dekket jeg til gylfåpningen, og med dressjakka over, syntes jeg det hele ble ganske bra.

Februar i 1968 var en kald måned, mye kaldere enn jeg kunne huske. Det siste halvannet året hadde vi knapt hatt en eneste dag med temperaturer lavere enn norsk sommertemperatur, så dette kom til å bli en hard tilvenningsperiode, tenkte jeg, mens jeg satt og frøs i baksetet i bilen sammen med broren min.  Jeg kjente at frosten krøp dypere og dypere inn i kroppen, og krøp sammen i baksetet for å beskytte meg mot kulda.

Da vi var vel i hus krøp jeg sammen helt inntil ovnen, der jeg holdt meg de neste dagene, men etter hvert tilpasset jeg meg den norske vintertemperaturen. Skiene kom frem og mosjonen gjorde sitt til at kroppens eget varmeapparat som hadde vært avslått mens jeg var ombord, kom i gang.

Mens jeg hadde vært ute til sjøs hadde broren min fått et større rom, mens mitt var borte. Sykkelen min var omdannet til kun ei ramme, mens alt det andre var blitt deler til min brors. Kjæresten som jeg hadde da jeg reiste ut, var ikke lenger min kjæreste. Ungdomskameratene mine hadde flyttet for å studere og var svært opptatt med sine liv. Slik oppdaget jeg at verden rundt meg var annerledes enn da jeg reiste ut for halvannet år siden.

Innkallingen til rekruttskolen kom, og få uker senere satt jeg på toget på vei til Stavanger, til Harald Hårfagre eller Madlamoen. Ny omstilling. Nå var jeg ikke voksen, men skoleelev der alt jeg gjorde ble beordret, men mennesket er svært omstillingsorientert, så det gikk ikke mange dagene før jeg fant ut at jeg trivdes svært godt i mitt nye liv som marinerekrutt blant mange andre marinerekrutter. Førtisjuårgangen var en stor årgang og vi bodde tett, men åtte mann på rommet ga stor samtrivsel med trening, språkkurs og kortspill.

To måneder senere, i mye bedre form, men influensasyk, fikk jeg ni dagers sykepermisjon før jeg ble sendt videre til Haakonsvern i Bergen for å gå på skole, denne gangen for å bli marineutdannet radiooperatør og kryptograf.

Sommeren 1968 i Bergen var fantastisk, sett bort fra at vi slet med mangel på vann i en by som vanligvis har nok av den slags. Marinegastene var ikke de mest upopulære blant jentene, og det beste dansestedet, restaurant Rosenkrantz oppunder fjellet, ble ofte frekventert.

På skolen ble vi gjennom to måneder perfeksjonert i sending, mottaking, kryptografering og militære rutiner, og niende august 1968 gikk jeg om bord i minesveiperen KNM Vosso som ble mitt første militære flytende tjenestested, men det er en annen historie.

Du er kanskje lagt inn som abonnent til denne siden. Hvis du ønsker at jeg skal fjerne deg fra abonnentlisten, legger du bare inn ordene ”Vennligst fjern meg” i kommentarfeltet under. Har du andre kommentarer, er jeg takknemlig for disse. Ellers setter jeg stor pris på både positive og negative kommentarer. Jeg ønsker deg en flott dag.

Hvis du ønsker å abonnere på denne bloggen, kan du legge inn ”jeg vil abonnere” og e-postadressen din i kommentarfeltet. Dermed får du beskjed hver gang jeg legger inn et nytt innlegg.

Du kan se flere bilder og lese mer fra skribenten på http://vestfoldingen.com.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Mitt liv, Sjømannsliv og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s