Vår opplevelsesuke i Istanbul – innlegg 3.

Det liggende Medusahodet

Tirsdag, 11. oktober 2011

Mens vi sitter og nyter kaffen og frokostdesserten i vinterhaven på toppen av hovedhotellet, begynner vi å planlegge dagens aktiviteter. På kartet ser vi at de etablissementene som ligger nærmest der vi bor, er den Blå Moské og Agya Sofia.

–          ”Kanskje vi rekker Topkapi-palasset også?”

Topkapi-palasset er kanskje det mest spennende. Det var sultanenes palass i fire hundre år frem til midten av attenhundretallet. Det var derfra landet ble styrt, og det var der de hadde haremet sitt. Haremet er det stedet i palasset som trekker flest turister, hadde jeg lest på forhånd, så det var viktig å stille seg i kø så snart man kunne.

–          ”Inger og Knut anbefalte Basilika-sisternen”, skyter Inger Johanne inn, mens vi går over gaten mot hotellet der vi sover.

Inger og Knut er to av våre venner som besøkte Istanbul noen uker før oss.

Tilbake på rommet pusser vi tenner og klargjør oss med ryggsekk og veske, og få minutter senere står vi ute på gaten. Går vi nedover, kommer vi til Bosporusstredet. Dit skal vi ikke. Vi ser oppover der en høy mur stenger utsikten.

–          ”Det må være den Blå Moské”, sier Inger Johanne, og dermed setter vi kursen dit.

–          ”Jammen bor vi midt i smørøyet”, sier jeg da vi knappe fem minutter senere passerer inngangen til moskéen. En lang kø inviterer ikke til et besøk.

–          ”Penger”, svarer Inger Johanne. ”Vi må ta ut penger”.

Vi har Euro, men av tidligere erfaringer lønner det seg som regel å bruke lokal valuta. Vi spør oss frem mens vi går og blir henvist til en minibank rett over gaten for inngangen til Basilika-sisternen. Der er et turistinformasjonskontor, og bak denne finner vi minibanken. Deretter ligger alt til rette for et sisternebesøk.

Jeg har ikke lest noe om denne sisternen som er åpen for publikum og er ikke forberedt på hva skal få se. Det er først etterpå, etter at vi kommer hjem, at jeg får anledning til å vurdere inntrykkene.

Vi går ned noen trapper til vi er omtrent fire meter under bakkenivå, til et langt kjellerrom som er trollsk opplyst av lamper. På min venstre side ser jeg en butikk der vi kan kle oss ut i de gamle tiders bekledning og bli avbildet slik at vi kan bevise at vi har vært her. Foran oss ser vi damanleggene med oppmurte vandreganger der vi kan betrakte fisk som svømmer i det glassklare vannet.

–          ”Det må være en karpefisk som kan leve her nede i det surstoffattige vannet”, sier jeg mens vi går mellom bassengene.

Jeg tenker at det er imponerende at de i det fjerde århundre maktet å bygge slike anlegg. Dette som var det største, ble bygget for å forsyne de offisielle bygningene på overflaten med vann. I Istanbul var det mange slike underjordiske sisterner, men denne som vi besøker, var den største.

Vi vandrer innover i det avlange rommet mens vi betrakter både små og store fisker, og helt innerst blir vi møtt av en plakat som forteller oss at vi kan fortsette mot venstre for å se Medusahodene. Disse hodene som vi ikke bør se direkte på, fordi blikkene deres kan gjøre oss om til stein.

Vi fortsetter som de andre besøkende og helt innerst finner vi dem, det ene står på hodet og det andre ligger. Jeg legger vekt på å se dem direkte inn i øynene, men ingenting skjer, så hele historien er nok overtro. Hvorfor og hvordan hodene har kommet ned i sisternen er ingen sikre på, men det er alltid godt for fantasien å ikke vite nøyaktig hvordan ting henger sammen. Da kan vi tenke og fantasere selv.

En times tid her nede under jorden er nok, og vi går opp de samme trappene som vi brukte ned. Det føles lysere enn da vi gikk ned, siden kontrasten fra det underjordiske er så stor.

Utenfor murene til Agya Sofia er køen lang, så vi bestemmer oss for å utsette besøket til etter lunsj. Restaurantene ligger på rekke og rad, og vi velger den med den hyggeligste innkasteren. Det kjølige været får oss til å velge varm mat, og prisen gjør restaurantbesøkene til en fornøyelse.

Du er kanskje lagt inn som abonnent til denne siden. Hvis du ønsker at jeg skal fjerne deg fra abonnentlisten, legger du bare inn ordene ”Vennligst fjern meg” i kommentarfeltet under. Har du andre kommentarer, er jeg takknemlig for disse. Ellers setter jeg stor pris på både positive og negative kommentarer. Jeg ønsker deg en flott dag.

Hvis du ønsker å abonnere på denne bloggen, kan du legge inn ”jeg vil abonnere” og e-postadressen din i kommentarfeltet. Dermed får du beskjed hver gang jeg legger inn et nytt innlegg.

Du kan se flere bilder og lese mer fra skribenten på https://vestfoldingen.wordpress.com.       

Ned i Basilika-sisternen

Innover i Basilika-sisternen

Basilika-sisternen - fiskene i bassengene

Køen utenfor Agya Sofia frister ikke.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Istanbul oktober 2011, Reisebrev og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s