Vår opplevelsesuke i Istanbul – innlegg 2.

Utsikt ut over Marmarahavet

Tirsdag, 11. oktober 2011

Barbering, deodorering med saltsteinen min og hårbørsting er over. Saltsteinen er forøvrig kjøpt i Sverige. De er rimeligere der. Jeg låner Inger Johannes bodylotion i ansiktet siden jeg ikke kan bruke parfymerte produkter som for eksempel etterbarberingsvann. De bare svir og lager utslett og hudavflassing. Nei, krem er bedre.

–          ”Hvor mye er klokka?”

Det tar litt tid før Inger Johanne finner armbåndsuret og roper inn til meg at den nærmer seg ni. Frokosten er tilgjengelig frem til klokken ti, sa mannen i resepsjonen da vi kom i natt. Ankomsten ble senere enn planlagt, fordi flyavgangen fra Amsterdam ble forsinket på grunn av dårlig vær over Istanbul.

Vi er endelig påkledd og klare for frokosten og begir oss ned den smale vindeltrappen til resepsjonen der den samme mannen sitter foran sitt lille skrivebord ved utgangsdøren. Han er like blid som i natt og følger oss ut på den trafikkstille gaten for å vise oss hovedhotellet der frokosten serveres i vinterhaven på taket. Det er overskyet, men ikke direkte kaldt. Omtrent som da vi reiste hjemmefra.

Resepsjonen i hovedhotellet er større og mer lik andre hotellresepsjoner enn det lille skrivebordet rett innenfor døren der vi bor. Også her blir vi ønsket velkommen av en smilende mann som viser oss opp en like smal vindeltrapp som den vi nettopp har gått ned. Vi følger vindelen opp til fjerde etasje der vi finner en ikke helt høy lysåpning. Det siste steget for å komme helt opp i vinterhaven er høyt, så høyt at de har merket det med en plakat som minner oss om at beinet må løftes mye høyere enn ved de allerede passerte trinnene. Her oppe er det vinduer på tre sider, og vi ser langt utover Marmarahavet. Over de noe slitne hustakene under oss på den ene siden ser vi flere titalls båter som ligger på reden og venter på kaiplass.

Frokosten er bedre enn jeg hadde forventet. Jeg står og ser utover de tre bordene som maten er klargjort på. Luftfylte boller av hvitt mel, lukkede småbegre med smør og syltetøy, fetaost, juice og saft, te og kaffe og tre kaketyper som kan nytes som frokostdessert til kaffen.

Da vi nærmer oss midtveis i måltidet, snur flere hoder seg i retning av trappeåpningen. Også mitt. Mitt i åpningen ser jeg et smilende ansikt, halvt dekket av et stort hvitt skjegg med en alpeluevariant på toppen. Under ansiktet, fortsatt i trappen, ser jeg en stor kropp som strever med å komme over dørterskelen og inn i rommet ved hjelp av en stokk som han har plantet på gulvet innenfor åpningen. Ennå ikke helt innenfor ser ansiktet seg rundt og smiler til alle akkurat som om vi hele tiden har ventet på ham, og selvfølgelig hilser vi ham velkommen med et good morning, hello, hey, bonjour, guten morgen eller buon giorno, helt avhengig av hvilket språk vi snakker.

Slobodan Dan Paich har ankommet frokostrommet. Alle hilser, akkurat som vi kommer til å gjøre hver dag. Slobodan Dan Paich er stor, ikke bare i størrelse, men også fordi han, tross sin lavmælte væremåte, merkes. Noen mennesker er slik. De har en aura rundt seg, en aura som påvirker alle. Da Inger Johanne senere spør ham, forteller han at han har tre profesjoner. Han er maler, tegner og regissør, opprinnelig jugoslav, født i Beograd, men har de siste tiårene bodd i San Francisco der han blant annet har vært direktør for www.artship.org som er et kulturelt initiativ i byen. På Artships hjemmeside leser jeg:

–          ”Artship’s mission is to offer broad access to the transforming powers of the creative process and to present new opportunities for breakthrough thinking and creative work”.

På spørsmål om hva han gjør i Istanbul, svarer han med et forsiktig og noe sjenert smil:

–          ”I’m talking about my paper in several congresses”.

Deretter går han til bordet sitt der han legger fra seg en liten tegneblokk og noe som ligner et skrive- eller tegneredskap. Han fortsetter mot buffetbordet, henger stokken over underarmen, betrakter maten, forsyner seg med en tallerken som settes på buffetbordet og begynner å fylle den opp til den ikke rommer mer. Stokken blir på nytt hentet fra underarmen med den ene hånden, tallerkenen blir hentet fra bordet med den andre, og Slobodan Dan Paich beveger seg så mot bordet sitt der han plasserer tallerkenen til venstre for tegneblokken. Han setter den ene rompeballen ned på stolen, det er ikke plass til den andre, og begynner å innta sin frokost, mens han tegner små strålignende figurer på blokken sin.

Inger Johanne ser med stadig stigende nysgjerrighet på aktiviteten, og til slutt blir trykket for stort. Vi sitter bare et par meter fra ham, så det er enkelt å lene seg mot ham for å spørre. Han snur ansiktet sitt mot henne, og med sitt vennlige smil forklarer han om tegneredskapets fortreffelige egenskaper. Tuppen er en pensel, og overdelen er en plastbeholder som han har fylt med sort te. Redskapet, forteller han, er kjøpt i en japansk forretning.

–          ”Jeg har en ekstra som du kan få av meg. I morgen”, avslutter han og fortsetter å tegne.

Du er kanskje lagt inn som abonnent til denne siden. Hvis du ønsker at jeg skal fjerne deg fra abonnentlisten, legger du bare inn ordene ”Vennligst fjern meg” i kommentarfeltet under. Har du andre kommentarer, er jeg takknemlig for disse. Ellers setter jeg stor pris på både positive og negative kommentarer. Jeg ønsker deg en flott dag.

Hvis du ønsker å abonnere på denne bloggen, kan du legge inn ”jeg vil abonnere” og e-postadressen din i kommentarfeltet. Dermed får du beskjed hver gang jeg legger inn et nytt innlegg.

Du kan se flere bilder og lese mer fra skribenten på https://vestfoldingen.wordpress.com.       

Båter som ligger på reden og venter på kaiplass

Hovedhotellet der frokosten blir servert i vinterhaven på taket

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Istanbul oktober 2011, Reisebrev og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s