Mye kunne skje på veien nedover til isen, fortalte morfar. Båtene var jo ikke så store, men så kunne vi jo gå inn til flere steder underveis, hvis vi trengte hjelp.

Puerta de la Luz på Grand Canaria.

Kanariøyene 1910

Islendingen lå i ei køy i ruffen, og skomakeren hadde fått heltidsjobb som sykepleier. Pasienten ble stadig bedre, men lungebetennelsen var hard å knekke. Skomakeren tenkte hele tiden på datteren som skulle gjøre den sengeliggende til svigersønnen hans.

–          ”Jeg har jo selv plukka’n opp, så det er vel riktig at det er meg som er ansvarlig for’n nå også”, tenkte han.

Planen var at alle båtene skulle innom Las Palmas på Kanariøyene for å få om bord friske grønnsaker, og da var det sikkert mulig å få en lege til å sjekke tilstanden. På Syd Georgia var det lege på de fleste stasjonene, også Leith Harbour, men betennelsen belastet helsa hardt, så den burde være borte innen de kom dit ned.

Været ble stadig bedre. Vinden løyet og temperaturen steg kontinuerlig.

–          ”Denne varmen er ikke helt bra for ham. Feberen gir seg ikke helt”, sa skomakeren til skipperen en dag da han var nede for å se på sjuklingen. ”I hvert fall ikke her nede i ruffen”.

Skipperen klødde seg i hodet. Det var tydelig at han tenkte hardt, men plutselig hadde han tenkt nok.

–          ”Vi tar’n opp på dekket. Frisk luft er bra for alle. Det er varmt nok og kaldt nok. Det er lite bakterier i den friske luften her ute i havet”.

Skomakeren hadde ingen innvendinger. Dessuten var det skipperen som bestemte om bord, både over båt og mannskap. Fire planker ble spikret sammen, pasienten ble lagt oppå og dermed bar det ut av ruffen og opp trappetrinnene til dekket.

–          ”Ja ja. Han var bra så lenge det varte”, mente stuerten da de passerte døråpningen inn til byssa. ”Han blir jo ikke den siste som går over bord før vi er hjemme igjen”.

–          ”Åh, hold kjeften, stuerten”, mumlet skipperen som ikke likte å miste folk.

Skomakeren kommenterte det ikke, men tenkte at dette skulle de bli to om. Dauden skulle de klare å holde på avstand, mente han.

Den friske luften gjorde underverker med den syke, og få dager etter at han ble båret opp på dekket, var han i gang i byssa noen få timer om dagen. Ikke helt som før, men det gikk fortsatt fremover med ham.

–          ”Jeg visste det”, sa stuerten til ham en dag. ”Jeg visste at når’ru hørte at jeg spådde deg over bord til en våt grav, ja da ville du vise hva du var god for. Jeg har nemlig lagt merke til staheten din”.

Islendingen ble stadig bedre og en kveld leste de lyssignaler fra forsyningsskipet.

–          ”Cabo de Roca!”, ropte skipperen. ”Nå passerer vi snart Gibraltar og derfra er det bare en pissestråle til Las Palmas”.

Den dagen de seilte inn mot Puerto de la Luz i Las Palmas og la seg til ankers på reden rett utenfor, senket alle skuldrene seg. Humøret steg og alle snakket om señoritas og bananer. Señoritas som skulle være så vakre og mannegale og bananer som skulle være så utrolig gode. Islendingen hadde aldri sett en señorita og aldri smakt en banan, så han hadde ikke de store forventningene slik som de andre som hadde vært utaskjærs før. Dessuten hadde han lovet seg bort til verdens vakreste i hans egne øyne.

Forventningene skulle snart endres til sorg, men foreløpig visste ingen noe om det som skulle komme.

Du er kanskje lagt inn som abonnent til denne siden. Hvis du ønsker at jeg skal fjerne deg fra abonnentlisten, legger du bare inn ordene ”Vennligst fjern meg” i kommentarfeltet under. Har du andre kommentarer, er jeg takknemlig for disse. Ellers setter jeg stor pris på både positive og negative kommentarer. Jeg ønsker deg en flott dag.

Hvis du ønsker å abonnere på denne bloggen, kan du legge inn ”jeg vil abonnere” og e-postadressen din i kommentarfeltet. Dermed får du beskjed hver gang jeg legger inn et nytt innlegg.

Du kan se flere bilder og lese mer fra skribenten på https://vestfoldingen.wordpress.com.