Mitt tredje bokprosjekt (innlegg 22).

”Bunkringen utenfor Finnmarken på slutten av attenhundretallet var noe slit. Vi la ut noen plankær og trilla køl med trillebår fra forsyningsbåten til hvalbåten og noen ganger gikk det helt gæli og alt havna i vannet som var dritkaldt», fortalte min oldefar.

Bunkring i sjøen.

Hvalbåt bunkrer kull fra kokeriet

Noen timer senere lå de fortøyd ved siden av transportbåten, skilt fra den med to digre fendere. Mellom dekkene hadde de lagt ut en gangvei som skrånet sterkt nedover fra det høyereliggende dekket på den store båten og ned til dekket på den lille hvalbåten. Ingen visste hvor lenge været og sjøen ville holde seg i ro, så alle om bord i begge båtene ble mobilisert. Noen fylte sekker med kull og andre bar dem over gangveien til hvalbåten, mens noen få bar dem videre ned til kullageret i maskinrommet. Byssegutten var selvfølgelig ikke noe unntak. Han måtte jobbe like mye som de andre.

–          ”Bysse’n!”

Islendingen sto med det ene benet trygt plassert på et av trinnene i den bratt skrånende gangveien, mens det andre var i bevegelse mot det neste trinnet. Idet han hørte ropet snudde han seg med kullsekken over skulderen. Tyngden fra sekken presset kroppen ned mot det beinet som hadde feste og skjøv kroppen bakover mot det lave rekkverket av tauverk. Han skjønte umiddelbart at dette ikke ville gå bra og slapp sekken ned fra skulderen på utsiden av rekkverket. Han forsøkte å holde den igjen slik at den ikke havnet i sjøen, men tyngden oversteg vekten av kroppen hans og han ble trukket over rekkverket. Han registrerte at han var i ferd med å havne i havet, så han slapp sekken, men det var alt for sent. Han var allerede i fritt fall på vei ned i sjøen mellom fenderne.

Kulden i vannet gjorde ham panisk. Han forsøkte å gripe tak i noe tauverk som holdt fenderne festet til rekka på transportbåten, men tyngden av de digre støvlene som han selv hadde laget sammen med skomakeren, trakk ham ned i dypet. Det ble stadig mørkere mens han sank. Han prøvde å få av seg støvlene, men de var fylt med vann og satt som klistret til føttene, så han ga opp dette og lot i stedet armene gjøre svømmejobben. Han svømte mot lyset over seg, svømte som en gal, men behovet for surstoff ble for stort, så han åpnet munnen og trakk pusten dypt. Lungene fylte seg raskt med vann, men dette registrerte han ikke. Alt ble bare svart.

–          ”Bysse’n! Hører du?”

Han hørte mange stemmer som ropte på ham. Dekksplankene gnisset mot kinnet. Hender presset mot ryggen hans slik at brystet ble klemt sammen. Vann flommet ut av munnen. Han kjente at han ble løftet opp og presset ned på nytt. Han hostet og mer vann kom ut. Det gjorde vondt å puste inn.

–          ”Han puster sjæl nå!”

Han hørte kommentaren og glippet med øynene slik at lyset kom inn og ble registrert i hjernen som ga signal til resten av kroppen om at nå var alt i orden. Han kjente at støvlene ble trukket av ham. Gud skje lov at de ikke ble borte, så mye arbeid som skomakeren hadde lagt i disse. Han husket at han falt av gangveien og strevet med å komme opp til overflaten inntil alt ble svart. Han forsøkte å hjelpe dem som holdt på med ham. Han forsøkte å snakke, men ingen brydde seg. De bare fortsatte med å ta av ham klærne. Han ga blaffen. Overlot til dem rundt å fikse ham bra. Alt ble på nytt helt borte.

–          ”Lungebetennelse! Det er sikkert vannet i lungene som har gjort ham sjuk.”

Det var en av stemmene igjen. Han trakk pusten. Det gjorde vondt i ryggen. Han åpnet øynene og så ansiktet til skomakeren. Hvor var han? Han husket hvalbåten, kullsekkene, at han falt og at han ble trukket opp av vannet. Hvorfor var skomakeren her? De var jo på hver sin båt.

–          ”Tru’ru han greier seg?”

Det var det siste han hørte før alt ble borte på nytt.

Du er kanskje lagt inn som abonnent til denne siden. Hvis du ønsker at jeg skal fjerne deg fra abonnentlisten, legger du bare inn ordene ”Vennligst fjern meg” i kommentarfeltet under. Har du andre kommentarer, er jeg takknemlig for disse. Ellers setter jeg stor pris på både positive og negative kommentarer. Jeg ønsker deg en flott dag.

Hvis du ønsker å abonnere på denne bloggen, kan du legge inn ”jeg vil abonnere” og e-postadressen din i kommentarfeltet. Dermed får du beskjed hver gang jeg legger inn et nytt innlegg.

Du kan se flere bilder og lese mer fra skribenten på https://vestfoldingen.wordpress.com.       

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Mitt tredje bokprosjekt og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s