Mitt tredje bokprosjekt (innlegg 20).

Det ble rolig når hvalfangerne dro, fortalte mormor. Det stormet når de kom, og når de dro ble det svært stille. Da måtte vi hvalfangerkonene og hvalfangerungene trå til og gjøre alt alene. Vi som hadde gård måtte få inn høyet uten mannehjelp og gjøre alt klart for den lange vinteren. Men egentlig var vinteren en hyggelig tid.

Avgang.

Tønsberg - hovedløpet inn Vestfjorden.

Utpå ettermiddagen da det nærmet seg avgang for de fleste ekspedisjonene, endret lydene i kanalen seg gradvis. Sensommerens og høstens trivelige hammerslag, sveiselydenes fresing og hvining fra elektriske motorer forsvant gradvis. I stedet økte duren fra stadig flere skipsmotorer, hvesing fra skorsteinenes steamutblåsing og rullelyder fra kjettinger. Alt av maskiner og bevegelige deler ble prøvekjørt. Det meste ble funnet i orden, og det som ennå ikke var klart, ble rettet opp i en fei. Avgangen nærmet seg. Alle skipene hadde fått sin posisjon i rekken av fartøy som skulle ut Vestfjorden og ned til isen. Bryggene fylte seg opp av familiene til dem som skulle av gårde og alle andre skuelystne, spesielt pensjonerte hvalfangere som følte at de på denne måten fortsatt deltok i høstens store oppbruddsstemning i byen, akkurat som i de andre Vestfoldbyene.

Om bord i hvalbåten der islendingen oppholdt seg, var alt i gjenge. Han hadde fått lov til å være på dekket, mens avstanden fra kaia på Kaldnes stadig ble større. Han så kjæresten stå der sammen med moren og snudde hodet mot nabobåten der hans kommende svigerfar også sto og vinket. Etter hvert ble skikkelsene på kaia både mindre og mer utydelige. Til slutt snudde han seg mot skomakerens båt igjen, men nå så han bare akterenden med skipsnavnet.

–          ”Bysse’n!”

Det var stuerten som ropte. Fritiden over, og messa skulle klargjøres. Karene kom inn etter hvert for å få mat. De var slitne og sultne. Det hadde vært travelt i flere dager for de fleste slik at det hadde blitt lite søvn, så de brukte lite tid på å spise før de krøp til ro i hver si køye i ruffen. Maten måtte på bordet fadelig fort, ellers ble det kjeft fra sultne og slitne kropper. Mellom matutbæringene fant han tid til å stikke hodet ut av døra til dekket. Sist han kikket ut, så han inn mot Ramberg. Ramberg der de brukte å bade om somrene.

De kommende dagene ble det bare jobbing. Var det ikke noe å gjøre i byssa eller messa, ble han satt til alt mulig annet av jobber om bord.

–          ”Fortsetter’ru slik, blir du snart fullbefaren sjømann og ikke bare byssegutt på hvalfangst”, kommenterte båsen en dag, da han var med på å bekke tredekket.

–          ”Hva er forskjellen på en sjømann og en hvalfanger?” spurte islendingen som fortsatt hadde noen problemer med det norske språket.

Det var ikke så travelt, det var greit vær og rundt seg så de bare hav, så båsen var i form til å prate.

–          ”Tja, du spør om mye bysse’n. Det er bra, det er jo sånn du lærer. Jo serru, det fleste av oss er hvalfangerær, mens dem som seilær i koffardi, lastebåtær og slikt, dem er sjøfolk. Noen av oss har seilt i koffardi og er sjøfolk i tillegg til at vi er hvalfangerær. Sånn ær’re bare, men nå må vi jobbe. Sørg for at bekket er varmt slik at det blir tett mellom dekksborlingæne”.

Byssegutten konsentrerte seg om jobben. Han fylte mellomrommet mellom dekksbordingene med sort flytende bek og tørket vekk det som ble liggende på plankene med white-spirit slik at dekket ble brudt av langsgående, sorte linjer. Han likte godt denne jobben her ute i frisk luft sammen med lukten fra bek og white-spirit. Båsen var stadig bortom for å se etter om det var bra utført, den jobben han gjorde.

–          ”Han er en kjekk kar, han du bor hos, han spekk-kokærn”.

Båsen hadde tydeligvis lyst på litt mer prat:

–          ”Han har vært med nesten helt fra begynnelsen. Etter det jeg veit var han med allerede på attenåtti-tallet i Finnmarken sammen med Marcus Bull. De hadde det svært så strevsomt og kranglet fælt med fiskerne der oppe, men han er ingen sjømann. Han liker seg best på land, så du treffer’n i kokeriet på Leith Harbour når vi kommer ner. Og du da, har’ru noe kvinnfolk?”

Islendingen rødmet. Han tenkte på da de sa farvel. Han tenkte at han skulle sagt noe mer, men det hadde virket som om hun forsto hva han egentlig ønsket at han skulle sagt.

–          ”Du fikk noe å tenke på der, tenker jeg!”

Båsen gliste mens han fortsatte bortover dekket for å sjekke de andres arbeid.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Mitt tredje bokprosjekt og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s