Mitt tredje bokprosjekt (innlegg 19).

Jeg var nok heldig da jeg ble fanget opp av noen som ville meg vel, fortalte morfar, og det er viktig å være lojal mot dem som vil deg vel. Mange år senere var det Anders Jahre som nøt godt av denne lojaliteten.

Farvel.

Tønsberg havn rundt 1900-tallet

I to dager og to netter var det stort sett bare jobbing for islendingen. Selv om han ikke var uvant med slit, var dette helt annerledes. Karene om bord sov når de hadde anledning, og dette hadde han også fått beskjed om.

–          ”Sleng deg nedpå køya når du finner tid til det”, sa stuerten, men det var bare det at han aldri hadde tid.

Det var alltid noe som skulle vaskes, skures eller røres. Dessuten hadde han ikke egen køy, men delte en med dekksgutten som hadde vært nede i isen en sesong tidligere, så han hadde førsterett. Derfor ble skipssekken og et par ulltepper som de kalte ”blankiser” redningen. Skipssekken ble hodepute og ”blankisene” madrass. Det fungerte greit når han var trett nok.

–          ”Når vi kommer i sjøen, kan dere sove på skift”, sa båsen som var sjef både på dekk og i ruffen.

Han hadde vært glad for at de lå på Kaldnessiden, for da kunne han stikke hjemom en tur, men disse tankene måtte han kaste over bord. Stuerten bare lo da han nevnte at han ville løpe hjemom en tur.

–          ”Hø, hø, førstereisen lengter hjem allerede. Glem de tankene gutt. Her skal det jobbes!”

Noen ganger når han ble bedt om å hente et eller annet på kaia, så han lengselsfullt i retning av huset der han hadde bodd i flere år og tenkte på henne som en eller annet gang skulle bli hans. De hadde jo lovet seg til hverandre. Han undret på hva hun gjorde nå. Kanskje hun og husfrua kom ned for å si farvel før trossene gikk?

Blikket gikk også noen ganger over til den andre siden av kanalen, til bysiden. Hvalbåter lå også der på rekke og rad. De var ganske like av størrelse, men inniblant ble rekken brutt av noen større båter som var bunkers- og transportbåter og flytende hvalkokerier. Han prøvde å se mellom båtene mot skomakerverkstedet der en venn av formynderen gjorde den jobben de vanligvis delte seg i mellom. Han kjente at han ikke helt likte tanken, men slik var det å være hvalfanger.

Endelig kom dagen da det var bestemt at fortøyningene skulle kastes og kursen skulle settes mot Syd Georgia der rederiet hadde sin egen landstasjon. Ekspedisjonen besto av to hvalbåter og et transportskip. Islendingen var om bord på den ene hvalbåten og skomakeren om bord på den andre. Når de kom ned til stasjonen skulle skomakeren i land der han hadde fast jobb som spekkoker, mens islendingen skulle gjøre tjeneste der det var bruk for ham.

Akkurat nå mens han sto over grytene og rørte rundt for å passe på at ingen ting satte seg fast, kjente han neven til stuerten i nakken:

–          ”Sett kursen opp på dekk, gutt, og se etter om det er noe igjen på kaia, noe som vi skulle hatt om bord”.

Islendingen stusset litt. Han hadde nettopp hentet det siste og sett etter om det var noe mer, hvilket det ikke var. Han snudde seg mot stuerten og skulle til å spørre hvorfor, men droppet det. På dekket fikk han jo anledning til å nyte frisk luft. Frisk luft som var mye bedre enn den matosmettede luften nede i byssa. Han tok de tre trinnene opp til dekket i et hopp og strakte hals for å trekke inn den friske luften, men innpusten stoppet med et gisp da han så ansiktet hennes bare noen centimeter foran seg. Hun la begge armene sine rundt halsen hans og presset de myke leppene mot hans. Armene hans falt naturlig ned rundt livet hennes, og slik ble de stående uten å puste helt til de hørte stemmen til husfrua:

–          ”Nå må vi gå, Olufine!”

Islendingen slapp henne raskt, men hun tviholdt på hodet hans slik at de ikke kunne unngå å se hverandre i øynene.

–          ”Husk at jeg venter på deg”, var det siste han hørte før hun slapp ham og snudde seg mot moren for å gå i land igjen.

–          ”Jeg skal spare alt jeg kan”, sa han høyt og så at hun snudde seg mot ham igjen og smilte.

–          ”Det er gutten sin”, hørte han fra den andre båten og snudde seg der skomakeren sto med armene i kors.

Du er kanskje lagt inn som abonnent til denne siden. Hvis du ønsker at jeg skal fjerne deg fra abonnentlisten, legger du bare inn ordene ”Vennligst fjern meg” i kommentarfeltet under. Har du andre kommentarer, er jeg takknemlig for disse. Ellers setter jeg stor pris på både positive og negative kommentarer. Jeg ønsker deg en flott dag.

Hvis du ønsker å abonnere på denne bloggen, kan du legge inn ”jeg vil abonnere” og e-postadressen din i kommentarfeltet. Dermed får du beskjed hver gang jeg legger inn et nytt innlegg.

Du kan se flere bilder og lese mer fra skribenten på https://vestfoldingen.wordpress.com.       

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Mitt tredje bokprosjekt og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s