Jeg tok aldri imot forskuddet, fortalte morfar mens jeg satt på gulvet foran ham. Han satt som vanlig med pipa i munnen eller i hånden, mens han fortalte. Svigerfaren min lærte meg det. Da blir det mindre å leve av når sommeren kommer, sa han. Hvalfangst om vinter’n og hjemmejobb om sommer’n, sa han alltid. Da greier du å spare pengær til hus og hjem.

Høsten 1910.

Det var høst, og kanalen var fylt av båter som tilhørte hvalfangstekspedisjonene, både på Kaldnessiden og bysiden. I gatene og på bryggene kokte det av mennesker. De fleste hardt arbeidende. Noen bar ting på ryggen, andre brukte kjerrer og ytterlige noen reparerte på et eller annet.

Det var lenge siden hyrekontraktene var underskrevne og forskuddene utbetalt, så det var ikke så travelt i restaurantene lenger. Konene til dem som var gift, hadde sikret seg det de trengte av forskuddslønningene før hvalfangermennene deres overlot disse til restaurantene, og de fleste av dem som enda var frie og ugifte, hadde brukt opp det meste i løpet av den lange sommeren.

Nå var det jobbing som gjaldt. Noen av hvalfangerne hadde påtatt seg midlertidig jobber for butikkene og andre handelsfolk med å klargjøre varer og bringe disse om bord, mens andre var i gang med klargjøringen av båtene. I det hele tatt var ukene før avreise travel for de aller fleste.

Noen av de ”mer slitne” hvalfangerne, de som ikke lenger var blant de sprekeste, enten på grunn av mye drikk eller et langt livs hardt arbeid, gikk rundt fra båt til båt i håp om å finne en ledig arbeidsplass etter noen som ikke hadde kommet som avtalt. Da var regelen den at de ikke fikk forskudd, for dette var allerede utbetalt til dem som ikke kom, så om de var så heldige at de fikk jobb, ble en del av den kommende sesongs lønn borte hos utlånshaiene som i disse dagene tjente grovt på dem som hadde brukt opp forrige sesongs lønn.

Skomakeren og islendingen hadde det svært travelt. Mange av sjøfolkene skulle ha støvler og familiene skulle ha skotøy før far skulle reise. Noen ville ha nytt, mens de fleste ville ha reparert det gamle. De færreste hadde penger, men skomakeren var kjent for å lage og reparere på kreditt. Han visste at han ville få pengene så snart hvalfangerne kom hjem etter endt fangstsesong. Det hendte at han måtte minne noen på gjelda deres, men det skjedde aldri at han ikke fikk betalt. Selv etter dem som aldri kom hjem. Da gikk han bare til rederiet som ordnet opp i den døde hvalfangerens sted.

På en av hyllene i verkstedet sto et støvelsett med et monogram høyt oppe på støvelskaftene. Disse var laget spesielt til islendingen. Han hadde gjort det meste selv med god hjelp av skomakeren. Monogrammet var satt sammen av en S som var første bokstaven i fornavnet hans og en O som var første bokstaven i fornavnet til henne som skulle bli kona hans.

En av de siste dagene før støvlene var klare, hadde han nemlig erklært høytidelig overfor henne at han ville gifte seg med henne så snart han hadde penger nok til å kjøpe hus. Hun hadde forskrekket ham ved å ta rundt ham for å kysse ham hvilket hun ikke lyktes helt med, fordi han ikke skjønte hva hun egentlig ville og hoppet bakover og slo hodet i dørkarmen. Hun lo, mens han forsøkte å smile mens han gned seg i bakhodet for å bli kvitt smerten. Det skulle ta en hel hvalfangstsesong før hun lyktes med det første kysset, men hun satte seg umiddelbart ned og tegnet monogrammet som skulle preges inn i støvelskaftene til hennes elskede.

–          ”I dag er dagen”.

Islendingen var den første som våknet. I hodet hans summet denne ene setningen:

–          ”I dag er dagen”.

Denne dagen som skulle bli den første i et helt annerledes liv. Fra og med i dag var det kun hvalfangst som skulle gjelde. Fra den dagen skomakeren hadde fortalt ham at han skulle bli med ned til ”feltet” som han brukte å kalle Sørishavet, hadde han bestemt seg for at det var der han skulle bli voksen.

–          ”Leith Harbour”, tenkte han.

Det var dit han skulle. Sesongen før hadde skomakeren vært der nede for å bygge opp hvalfangerstasjonen for Salvesen, og han hadde fortalt mye om hvordan det var der nede. At bygningene var plassert lunt innunder fjellet. Han skulle være byssegutt der han trengtes. Om bord i hvalbåtene eller på stasjonen.

Han kunne nesten ikke sitte stille mens han spiste frokost. Flere år etterpå fortalte hans utvalgte om hvor såret hun følte seg når hun så at han ikke enset henne.

–          ”Øynene dine så ingenting”, fortalte hun ham.

Jeg tror at du allerede var der nede ved Sydpolen.

Du er kanskje lagt inn som abonnent til denne siden. Hvis du ønsker at jeg skal fjerne deg fra abonnentlisten, legger du bare inn ordene ”Vennligst fjern meg” i kommentarfeltet under. Har du andre kommentarer, er jeg takknemlig for disse. Ellers setter jeg stor pris på både positive og negative kommentarer. Jeg ønsker deg en flott dag.

Hvis du ønsker å abonnere på denne bloggen, kan du legge inn ”jeg vil abonnere” og e-postadressen din i kommentarfeltet. Dermed får du beskjed hver gang jeg legger inn et nytt innlegg.

Du kan se flere bilder og lese mer fra skribenten på https://vestfoldingen.wordpress.com.