Jernbryllup på Kaldnes

Morfar var en alvorlig mann, mens mormor var stikk motsatt. Hun var mer av den barnekjære og lekne typen. Av avisintervjuene med hennes far og mor (mine oldeforeldre), forstår jeg at morfar må ha arvet mye av sin alvorlighet av sin svigerfar som var hans oppdrager, mens mormor nok har arvet sin lekenhet av sin mor.

Sommeren før avreise til Antarktis.

Denne sommeren var vanskelig for den unge nordmannen med islandsk aksent. Selv om han hadde lært seg det norske språket svært godt og fikk skryt for dette, satt det islandske godt igjen, og mange spurte ham om han kom fra Danmark. Han brukte å svare at han var født på Island og hver gang kom søsteren inn i tankene hans. Hva mon tro hun gjorde nå? Den dårlige samvittigheten som kom av at han reiste fra henne og ikke kunne beskytte henne lenger, plaget ham ofte.

Han hadde heller ikke snakket ordentlig med husets yngste datter selv om han hadde fått beskjed fra faren hennes at både han og husfrua så på dette forholdet med velbehag. Han ble ør av å tenke på så mange uavklarte ting. Søsteren som han ikke visste noe om, den unge damen som svinset rundt ham i huset og det at han skulle på hvalfangst, noe han egentlig ikke visste noe særlig om. I alle fall ikke mer enn det formynderen hans hadde fortalt ham.

Ettersom sommeren seg på, bestemte han seg for at han bare ville gi sjøreisen plass i hodet, men dette var ikke lett, spesielt ikke etter at hun en dag hadde snakket til ham mens de satt ved bordet. Hun var i gang med å rydde bordet etter at de hadde spist.

–          ”Jeg skal vente på deg”, sa hun med et alvorlig uttrykk i ansiktet.

Det var de eneste ordene hun hadde sagt direkte til ham etter at de hadde lagt barneårene bak seg. Han hadde ikke svart og visste heller ikke hva han skulle svare eller gjøre. I stedet for han ut av døren og tok fergen over til skomakerverkstedet der han sugde til seg det skomakeren fortalte om det å være hvalfanger.

Høsten kom, og den grå lerretssekken som han hadde fått av skomakeren begynte å fylles. Formynderen hadde vært stolt da han overleverte den.

–          ”Oppi her kan du legge alt du trenger å ha med deg. Jeg har sydd skipssekken selv og impregnert den med linolje så den er så vanntett som det er mulig. Tauverket har jeg selv flettet og trehåndtaket har jeg laget slik at det blir godt å holde i når du ta sekken på skuldra”.

Han snudde seg brått vekk slik at den unge mannen ikke fikk anledning til å takke, men snudde seg tilbake igjen etter et par skritt og kremtet:

–          ”Om bord må du greie deg sjøl. Husk det”.

Skipssekken ble hengende på køyestolpen, men etter noen få dager så han at den var flyttet ned på gulvet. Han kikket nedi og så at den var kvartfull med klær. Han tok plaggene opp, et og et, og så at det var kommet både genser, votter og sokker oppi. Han tenkte varmt på den snille husfrua, men etter noen få dager forsto han at hun ikke var alene om arbeidet. Han kom over henne som han ennå ikke hadde fått til å snakke med, mens hun satt ved siden av sekken. Hun var i gang med å brette sammen noen strikkede plagg og legge dem oppi sammen med de andre klærne.

Da han kom inn kvakk hun ikke til, men så ham rett inn i øynene.

–          ”Jeg vil at du skal holde deg frisk slik at du kommer tilbake til meg, og husk at jeg heter Olufine hvis du skal tatovere noe på armen din.”

Hun strøk ham over hånden før hun med løftet hode, gikk rolig ned trappen til yttergangen og derfra til kjøkkenet. Han ble stående og grunne på hva han skulle gjøre. Hun hadde tydeligvis bestemt seg, men hadde han? Det var jo så mye han ville gjøre før han kunne tenke på å stifte familie. Han måtte snakke med henne og fortelle om planene sine. Han heiste på skuldrene og fulgte etter ned til kjøkkenet. Nå måtte det skje. Han måtte si det som det var.

Nede i kjøkkenet så han bare husfrua. Hun satt ved kjøkkenbordet med kaffekoppen og brødskalken sin. Han følte at han ikke kunne si noe til henne. Hun visste vel ikke hva datteren holdt på med.

–          ”Ser du etter Olufine?”, spurte hun mens hun gransket ansiktet hans.

–          ”Ja”, mumlet han.

–          ”Hun er en bestemt dame”, la hun til.

–          ”Ja”, mumlet han igjen.

–          ”Og blitt svært voksen”.

–          ”Hmmm”, bekreftet han.

–          ”Dere finner nok ut av det etter hvert. Dere har jo god tid på dere”.

Hun smilte til seg selv mens hun tenkte på sin egen ungdom og sin egen romanse med ham som ble hennes mann. Det hadde vært en spennende og vanskelig tid, mens de lærte hverandre å kjenne før han fridde og fikk hennes ja. Hun elsket disse tankene og ønsket at hun var så ung igjen, men så ombestemte hun seg. De hadde jo hatt sine vanskeligheter med foreldrene hennes siden han ikke hadde med seg annen bagasje enn seg selv, mens hennes foreldre hadde egen gård og bare en datter. Faren hadde til slutt bestemt seg for at frieren var en bra kar og ble glad da han sa ja til å drive gården sammen med datteren og til og med å ta gårdsnavnet til etternavn.

–          ”De finner nok ut av det etter hvert”, tenkte hun for seg selv.

Du er kanskje lagt inn som abonnent til denne siden. Hvis du ønsker at jeg skal fjerne deg fra abonnentlisten, legger du bare inn ordene ”Vennligst fjern meg” i kommentarfeltet under. Har du andre kommentarer, er jeg takknemlig for disse. Ellers setter jeg stor pris på både positive og negative kommentarer. Jeg ønsker deg en flott dag.

Hvis du ønsker å abonnere på denne bloggen, kan du legge inn ”jeg vil abonnere” og e-postadressen din i kommentarfeltet. Dermed får du beskjed hver gang jeg legger inn et nytt innlegg.

Du kan se flere bilder og lese mer fra skribenten på https://vestfoldingen.wordpress.com.