Tønsberg havn 1900

Vet du at morfaren din var analfabet da han kom til Norge? Nei, svarte jeg, det har jeg aldri hørt noe om. Da kan jeg fortelle deg, sa tante, at han lærte seg det nødvendige på svært kort tid, og at han gikk ut fra stuertskolen som beste elev.

På hvalfangst.

Islendingen hadde gått på skole i tre år da han en sen vårdag ble innkalt til skolestyreren. Det var lenge siden så hadde skjedd, men han var ikke nervøs da han sto utenfor døra med det sorte skiltet med hvit skrift. ”SKOLESTYRER” sto det skrevet med store bokstaver. Han ble stående litt før han banket på. Selv om han ikke var nervøs, var det allikevel litt skremmende at han var innkalt til skolens øverste sjef som bestemte alt det som var viktig for skoleelevene.

–          ”Kom inn”, hørte han.

Han ble forbauset over alle menneskene som satt på stolene som var vendt mot ham. Spesielt ble han overrasket over at skomakeren var en av dem. Ved siden av ham satt en kraftig mann med hvitt skjegg.

Verken skomakeren eller noen av de andre sa noe. De bare så på ham, helt til en av dem som han aldri hadde sett før, kremtet.

–          ”Jeg har snakket med formynderen din”, sa han og pekte på skomakeren. ”Det er meg som eier båten som han jobber om bord på, og han har fortalt meg om hvor dyktig du er, både i skomakerverkstedet og på skolen, og skolestyreren er enig”.

Det ble en pause etter at skolestyreren hadde nikket seg enig i fremstillingen. Mennene så på hverandre inntil en av de andre som han ikke hadde sett før, reiste seg i stolen.

–          ”Jeg er bestyrer’n for den ekspedisjonen der formynderen din jobber, og jeg har bestemt meg. Jeg vil ha deg med til høsten som byssegutt. Vi har alltid bruk for dyktige folk om bord, og jeg har bestemt meg for at du er dyktig”.

Det ble ikke sagt så mye mer, men de to som gikk sammen ned mot bryggene, virket mer som to likeverdige menn enn en ungdom og hans formynder. Den eldste av dem fomlet i lomma si og trakk frem en lang og smal eske, og rakte den til den yngste.

–          ”Jeg har kjøpt snadde til deg”, sa han. ”Skal du være sjømann, får du lære deg å røyke”.

Islendingen takket og åpnet esken. Den blankpolerte pipa med metallokk skinte mot ham. Han tok tak i munnstykket, løftet det hele opp og grep rundt pipehodet med den andre hånden. Han snudde og vendte på gaven. Det sto skrevet noe på den tykkeste delen mellom munnstykket og pipehodet. Han vred på pipa slik at lyset gjorde skriften mer synlig og fikk en klump i halsen da han leste navnet sitt. Skomakeren så rett inn i islendingens tårevåte øyne:

–          ”Nå setter vi oss i verkstedet, låser døren og tar en mannfolkprat!”

Resten av spaserturen gikk i stillhet. De tenkte på hvert sitt de to, og da døren endelig var lukket og låst, var spenningen på topp. Skomakeren lettet litt på den da han rakte fram hånden sin:

–          ”Pipa di, takk! Vi får vel innvie den sammen?”

Skomakeren var like nøye med denne undervisningen da han fylte pipa med tobakk, som han hadde vært da han underviste gutten i å reparere sko. Endelig satt de med hver si pipe i hånden, begge med glødende tobakk. Den yngste hostet og var svært forsiktig når han pattet, mens den eldste smilte lunt.

–          ”Både jeg og kona mi har sett at du og vår yngste går og blunker til hverandre. Er det alvorlig, dette her, mellom dere?”

Islendingen var nå hvit i ansiktet og rød på halsen, og tenkte:

–          ”Hva nå? Blir jeg kastet ut fra både hjemmet og båten før jeg har kommet om bord?”

Han så på skomakeren, så at han småsmilte mot ham og tenkte at det kunne ikke være så galt. Ellers hadde vel ikke husbonden hans sittet slik og smilt. Han mannet seg opp. Det fikk stå til.

–          ”Jeg tror det”, svarte han. ”Vi har ikke snakket om det, men jeg tror det.”

Skomakeren tenkte at tidene ikke var særlig annerledes enn da han hadde den første samtalen med svigerfaren sin. Han var minst like nervøs.

–          ”Du kan si til henne at mor og jeg, vi har ikke særlig mye imot det. Det kan du si til henne i kveld”.

De ble sittende å patte på pipene. Den yngste tenkte at tobakksrøken ikke var så fæl som da skomakeren tente den. Han så ikke at det verken glødet eller røk fra pipehodet lenger, men tenkte bare på den lille jenta i huset på Kaldnes og grunnet på hvordan han skulle snakke med henne nå.

Du er kanskje lagt inn som abonnent til denne siden. Hvis du ønsker at jeg skal fjerne deg fra abonnentlisten, legger du bare inn ordene ”Vennligst fjern meg” i kommentarfeltet under. Har du andre kommentarer, er jeg takknemlig for disse. Ellers setter jeg stor pris på både positive og negative kommentarer. Jeg ønsker deg en flott dag.

Hvis du ønsker å abonnere på denne bloggen, kan du legge inn ”jeg vil abonnere” og e-postadressen din i kommentarfeltet. Dermed får du beskjed hver gang jeg legger inn et nytt innlegg.

Du kan se flere bilder og lese mer fra skribenten på https://vestfoldingen.wordpress.com.