Mitt tredje bokprosjekt (innlegg 9).

Skomakeren satt ved siden av kona si ved kjøkkenbordet.

–          ”Det er jo bare noen uker til vi reiser, og jeg har allerede snakket med en av kundene mine, en som jobber som lærer. Jeg har reparert familiens sko i en årrekke og han skylder meg penger, så jeg har sagt at han kan betale ved å lære islendingen å lese, skrive og regne”.

Skomakerkona smilte og begynte å nynne en av de sangene han likte best. Hun sa ikke så mye, kona hans, men han forsto alltid når han hadde gjort noe hun likte. Dermed var det bestemt og allerede dagen etter startet utdanningen av islendingen. Han fikk skomakerundervisning om dagen og lese-, skrive- og regneundervisning om kvelden.

Sommeren gikk mot slutten. Været ble etter hvert kjøligere og rederiene begynte å utruste hvalfangstekspedisjonene. Dette var i 1905, og det var den andre sesongen uten hvalfangst utenfor Nordland, Troms og Finnmark, så det ville bli kamp om jobbene når alle båtene skulle sørover mot Sørishavet, men vår hvalfanger var ung og sterk, førtien år og kjent som en erfaren og dyktig hvalfangstarbeider, så han var sikret jobb også dette året. Det samme var den fjorten år gamle islendingen som nå hadde den nødvendige kunnskapen til å drive skomakerverkstedet.

Vinteren gjennom jobbet islendingen i skomakerverkstedet om dagen og fikk undervisning om kvelden. Det ble vår året 1906, og en dag stevnet hvalbåtene inn Vestfjorden i Tønsberg og la til ved Kaldnes Mekaniske Verksted. Vår hvalfangerfamilie hadde uten problemer funnet fram til riktig båt og sto og ventet på sin husbond ved landgangen. Der sto de alle sammen. Kona, barna, pleiebarna og islendingen. De hadde etter hvert fått det ganske romslig økonomisk med hvalfangerlønnen, inntekten fra skomakerverkstedet som nå også var aktivt i vinterhalvåret og tilskuddet for pleiebarna.

Den første dagen ble hjemmet på Kaldnes og verkstedet i byen inspisert. Først etter at dette var gjort, kunne alle sette seg ved det velfylte spisebordet. Hun var en dyktig kokke, skomakerfruen på Kaldnes, og hun visste at mannen hennes var stolt av henne.

Den andre kvelden hvalfangeren var hjemme, kom islendingens lærer på besøk. Et slikt besøk krevde litt ekstra oppvartning. Selv om hvalfangeren og skomakeren nok hadde mest penger av de to og betalte læreren lønn, så sto nok sistnevnte på et litt høyere trinn i statusstigen. Derfor måtte det serveres mat etterfulgt av en pjolter i den innerste stuen.

–          ”Han er en lettlært ung mann, islendingen din”, mente læreren som en åpning.

Nå rakte hvalfangeren fram tobakkspungen. Læreren takket og fylte pipa si. Det samme gjorde hvalfangeren når han fikk tobakkspungen tilbake. Begge presset tobakken lett ned i pipehodet med pekefingertuppen. Ikke for hardt, men sånn passe. Deretter pattet de for å kjenne etter om luften kunne trekkes ned gjennom tobakkstrevlene. Nå lente de seg forover og la albuene på knærne. Verten rakte fram fyrstikkesken slik at læreren kunne få fyr på snadda, og deretter gjorde verten den samme operasjonen.

–          ”Jasså, sier du det?”

Hvalfangeren ventet på mer. Han var bedre til å snakke, læreren. Det var jo han som hadde skolegang og hadde greie på slikt.

–          ”Svært lettlært!” forsterket læreren det første utsagnet sitt.

–          ”Jasså?”, svarte verten og ventet på mer.

–          ”Nå kan han lese bra!”, sa læreren.

–          ”Hm?”, kommenterte verten.

–          ”Han kan skrive en del også”.

De satt foroverlent, men så ikke på hverandre, de to alvorlige mennene. De puffet på snaddene sine, tok dem ut av munnene og holdt pipehodene mellom hendene sine, mens de så ned i den glødende tobakksmassen.

–          ”Han er flink til å regne også!”

Nå reiste verten seg raskt opp i stolen og så rett inn i øynene på læreren.

–          ”Alt dette på åtte måneder?”

Den andre nikket.

–          ”Godt hode på den karen, ja! Jeg ville meldt ham inn på skolen for neste år”.

Litt senere den kvelden skiftet en liten pengebunke hender. To menn spaserte langsomt mot fergen som krysset fjorden, de tok hverandre i hendene, sa noe og snudde seg fra hverandre og gikk hver til sitt.

Du er kanskje lagt inn som abonnent til denne siden. Hvis du ønsker at jeg skal fjerne deg fra abonnentlisten, legger du bare inn ordene ”Vennligst fjern meg” i kommentarfeltet under. Har du andre kommentarer, er jeg takknemlig for disse. Ellers setter jeg stor pris på både positive og negative kommentarer. Jeg ønsker deg en flott dag.

Hvis du ønsker å abonnere på denne bloggen, kan du legge inn ”jeg vil abonnere” og e-postadressen din i kommentarfeltet. Dermed får du beskjed hver gang jeg legger inn et nytt innlegg.

Du kan se flere bilder og lese mer fra skribenten på https://vestfoldingen.wordpress.com.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Mitt tredje bokprosjekt og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s