Mitt tredje bokprosjekt (innlegg 8).

Hjem til Kaldnes på andre siden av fjorden.

Den kvelden var de to som tok fergen over til Kaldnes. De stanset utenfor huset der skomakeren bodde sammen med kone, barn og pleiebarn. Han skjøv gutten inntil den tykke trestammen på eika utenfor porten. Han pekte på guttebrystet og treet og la fingeren inntil munnen sin. Kanskje gutten forsto at han måtte stå der og vente og være stille. Han kunne jo ikke bare komme bardus inn med ham, så han fikk vente utenfor mens han snakket med kona.

Det var bare henne og den yngste datteren som var på kjøkkenet da han kom inn. Han tenkte at han fikk ta opp saken med en gang slik at gutten skulle slippe å stå utenfor og fryse altfor lenge. Han kremtet litt slik at de skulle forstå at de måtte lytte.

Han fortalte om alt fra da han fant islendingen utenfor døra til verkstedet til at han nå sto her og spurte om hva de syntes om at han skulle bo hos dem. Lite visste han da at denne beslutning ville føre med seg både kortvarig skuffelse og langvarig glede, for i alle fall en person.

Da han kom inn med gutten skjedde to ting. Kona reagerte som forventet. Hun grep rundt den forkomne gutten da morsinstinktet slo ut i full blomst. Den andre reaksjonen var stormende. Datteren som hadde smilt da han fortalte om gutten, snudde om totalt. Hun stormet ut av kjøkkenet og opp på rommet som hun delte med søsteren.

–          ”Hva gikk det av henne?”, spurte faren henvendt til kona som verken hørte eller var interessert i det som skjedde rundt dem. Hun var opptatt med morsrollen og var ikke åpen for verken spørsmål eller noe som helst annet.

Den ble sen kveld før alle i familien var informert om den nye beboeren. Det var et problem at han ikke snakket eller forsto de andre, men barn har en egen evne til å forstå hverandre selv om de ikke har felles språk. Slik var det også her. Allerede ved frokosten dagen etter gikk kommunikasjonen ganske greit. Ungene brukte kroppspråket sitt for å forstå hverandre, og når islendingen la til sine islandske ord og de andre barna la til sine norske ord, lærte de raskt av hverandre.

Den eneste som ikke deltok i denne bli-kjent-leken var datteren som stormet ut av kjøkkenet da islendingen kom inn. Skomakerens kone trodde kanskje at dette kunne bero på sjalusi, men på den annen side, var det vanskelig å forstå. Datteren hadde alltid akseptert det når hun stadig fikk nye pleiesøsken som bodde hos dem for kortere eller lengre tid.

Dagene gikk, og plutselig hadde islendingen bodd hos skomakerfamilien i én og snart to uker. Samtalene ungene i mellom ble stadig bedre, og de voksne merket at de hadde få problemer med å forstå hverandre, og endelig en dag snakket islendingen en hel setning på forståelig norsk med sterk islandsk aksent. De begynte å sette sammen de korte informasjonsbrokkene gutten kom med og fikk etter hvert nok kunnskap til å forstå at han kom til å bli hos dem. Ungene tilpasset seg raskt til hverandre og snart fungerte de bedre enn den mykeste glidelås.

Det viste seg snart at islendingen var både sterk og hadde lett for å lære, og til skomakerens tilfredshet hjalp han stadig mer til i hjemmet og i verkstedet hvilket var særs bra nå når det nærmet seg høsten og en ny hvalfangstsesong. Kanskje gutten kunne læres opp til å drive skomakerverkstedet når han var borte?

Det hadde også kommet for en dag at den yngste datteren hadde misforstått faren når han kom hjem med nyheten om en islending. Hun hadde sett for seg at han snakket om en islandshest og hadde blitt fra seg av begeistring over at de skulle få hest. Skuffelsen ble da total når den bortkomne gutten ble hentet inn i kjøkkenet.

Skomakerhustruen som umiddelbart hadde slått sine beskyttende armer rundt gutten, ble også stadig mer våken for det gutten kunne bidra med. Hun la merke til at han hadde et velutviklet beskyttelsesinstinkt, spesielt for yngstedatteren, og snart fungerte han som en beskyttende storebror for de fleste ungene i huset.

–          ”Gutten kan verken lese eller skrive! Det må det gjøres noe med!”

Hva skomakeren tenker å gjøre med dette,

får vi vel høre i neste innlegg.

Du er kanskje lagt inn som abonnent til denne siden. Hvis du ønsker at jeg skal fjerne deg fra abonnentlisten, legger du bare inn ordene ”Vennligst fjern meg” i kommentarfeltet under. Har du andre kommentarer, er jeg takknemlig for disse. Ellers setter jeg stor pris på både positive og negative kommentarer. Jeg ønsker deg en flott dag.

Hvis du ønsker å abonnere på denne bloggen, kan du legge inn ”jeg vil abonnere” og e-postadressen din i kommentarfeltet. Dermed får du beskjed hver gang jeg legger inn et nytt innlegg.

Du kan se flere bilder og lese mer fra skribenten på https://vestfoldingen.wordpress.com.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Mitt tredje bokprosjekt og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s