Mitt tredje bokprosjekt (innlegg 2).

Island i 1890-årene.

I 1890, ellevte september, så en gutt dagens lys etter eller annet sted på Island. Av grunner som verken vi eller han vet om, ble han etter få år satt bort til prestegården i det kirkesognet han hørte til, for å arbeide for mat og klær sammen med søsteren sin. Dette var skikken på Island når foreldrene ikke var i stand til å ta vare på barna sine.

–          ”Presten er vel den best skikkede til å ta vare på barna i sitt kirkesogn”, tenkte vel bygdas menighetsstyre.

Kanskje de tenkte dette i god tro eller at de på den måten slapp å bekymre seg over de mange som ble født utenfor ekteskap eller dem som ble igjen med bare moren som ikke kunne forsørge dem etter at faren kom bort på havet. Hva som er forhistorien til denne gutten, vet jeg lite om.  Han fortalte meg sin historie i små bilder, bilder som jeg seinere har satt sammen til et stort mosaikkbilde, og på den måten laget mitt eget hele bilde av morfaren min.

I guttens verden var livet på gården som det skulle være. Han verken frøs eller var sulten selv om det ble stilt harde arbeidskrav til ham. Sammen med søsteren arbeidet han på jordene eller med dyra, dag ut og dag inn, enten utendørs eller i fjøset. De fikk nok mat, selv om kosten var ganske ensidig. Salt fisk, fersk fisk og poteter var standardmat for mange på Island, og slik sett led barna ingen nød.

Han og søsteren sov og spiste i fjøset. Kuene og sauene ga varme, og det var opp til barna selv hvor rent de ville ha det, siden det var dem som sto for renholdet. Mange år senere pleide han å fortelle til dem som ville høre på, blant dem meg, om hvor rent det var i de islandske fjøsene. Det var så rent, brukte han å fortelle, at alle både spiste og sov der. I virkeligheten var det bare de bortsatte ungene som hadde ku- og sauefjøset som sove- og spiseplass.

Etter hvert som årene gikk, våknet opprørstrangen i gutten. Han ville noe mer. Selv om han ikke hadde tid til kamerater, visste han at de fleste ungene på hans alder, gikk på skole og lærte både regning, lesing og skriving. Han spurte gårdsbestyreren om dette, men han bare så på ham med sånne øyne som han hadde når et av dyra ble syke. Han svarte aldri på guttens spørsmål. Til slutt kom det ikke flere spørsmål, men i guttens hode formet det seg etter hvert et bilde av at han selv måtte ta ansvaret for fremtiden.

Om sommeren når dyra ble ført ut på beite, måtte ungene følge med for å passe på slik at de ikke forsynte seg av nabogårdens beiteområder som gikk helt ned til sjøen. Derfra kunne han se kaiene der de havgående båtene lå, de båtene som kom fra og seilte til andre land. Når ingen så ham, hendte det at han la seg ned i gresset mellom kuene og drømte seg om bord på en av de største båtene. I drømmene var han en ung og barsk sjømann som seilte rundt på de store havene. Det var kun hav i disse drømmene, siden ingen noensinne hadde fortalt ham om andre land med andre mennesker. Han visste jo ikke om noe annet enn det han så rundt seg hver dag, og det var gårdsbygningene med menneskene og dyra som holdt til inne i disse og jordene rundt.

Han følte seg trygg når han lå slik på ryggen og så opp mot den blå himmelen med hvite skydotter. Han visste at søsteren passet på ham og at hun ville varsle ham hvis noen av de andre på gården nærmet seg. Selv jobbet hun alltid, men så var hun jo litt eldre.

Årene gikk, og han så at søsteren begynte å ligne på de voksne damene på gården. Han likte det ikke når gårdsbestyreren stoppet med gjøremålene sine, lente seg mot det verktøyet han hadde i hendene og glante på henne. Gårdsbestyreren ba ham mange ganger om å passe på søsteren sin.

–          ”Pass på søstera di, gutt, det er mange som kan komme til å forsyne seg”, pleide han å si.

Han skjønte ikke hva de kunne forsyne seg av, men instinktivt følte han at gårdsbestyreren snakket om seg selv, så hver gang dette skjedde gikk han bort til søsteren mens han så på gårdsbestyreren som alltid snudde seg og fortsatte med arbeidet sitt.

Gutten merket en stadig økende uro i både hode og kropp. Han tenkte stadig oftere på om det var mulig å gjemme seg om bord i en av de større båtene og bli med dit den skulle, men han slo det fra seg. Han måtte jo bli på gården for å ta vare på søsteren sin. Dessuten ville han vel bli kastet på sjøen hvis han ble oppdaget om bord.

Du er kanskje lagt inn som abonnent til denne siden. Hvis du ønsker at jeg skal fjerne deg fra abonnentlisten, legger du bare inn ordene ”Vennligst fjern meg” i kommentarfeltet under. Har du andre kommentarer, er jeg takknemlig for disse. Ellers setter jeg stor pris på både positive og negative kommentarer. Jeg ønsker deg en flott dag.

Hvis du ønsker å abonnere på denne bloggen, kan du legge inn ”jeg vil abonnere” og e-postadressen din i kommentarfeltet. Dermed får du beskjed hver gang jeg legger inn et nytt innlegg.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Mitt tredje bokprosjekt og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s