Tre uker på Gran Canaria midt på vinter'n – vår tiende dag.

”Isbjørn i byen. Den ble jaget bort med helikopter.” Jeg fikk sms fra Sofia som har flyttet til Longyearbyen. – ”Rock’n Roll Wolf”, går på Trøndelag Teater. Jeg har sendt beskjed til Isabelle. Mye spennende ser ut til å foregå i nord.

mandag, 7. februar 2011 – vår tiende dag.

Det er formiddag, og jeg sitter på balkongen og skriver mens Inger Johanne er på vindusshopping. Vi har fått beskjed om at vi blir hentet litt senere og kjørt til vår neste leilighet på et hotell som heter Monterrey. Det er ikke langt herfra, så godt som i gåavstand, men når vi blir tilbudt transport sier vi selvfølgelig ja takk.

–          ”Hvorfor flytte?” spør du kanskje.

Før jul bestilte vi flybilletter hit til Gran Canaria. Husvære regnet vi med skulle ordne seg underveis, slik vi har brukt å ordne oss, tenkte vi. Vi visste ikke da hvor vi ville bo på Gran Canaria. Det varmeste stedet er i syd, mens det mer spennende stedet er Las Palmas. Det var i alle fall det vi ble fortalt.

Etter jul, da det var spesielt kaldt hjemme, bestemte vi oss for at vi ville bo på det varmeste stedet, i alle fall de første dagene. Derfor fant vi et greit leilighetshotell i syd, Hotel Caserio Azul, der vi bodde i fjor, og bestilte ti netter. De siste elleve nettene ville vi vente med til vi kom ned. Først ville vi se oss om, og deretter ville vi gjøre vårt eller rettere sagt våre valg. Det er jo slik vi backpackere er vant til å feriere, men det viste seg at det ikke ble så enkelt, i alle fall ikke her i syd siden de fleste leilighetene er blokkbestilt av formidlingsbyråene.

Men nå foregriper jeg visst begivenhetene.

Da vi kom hit til hotell Caserio Azul, fikk vi beskjed om at de ikke hadde rom til oss på grunn av overbooking og henviste oss til et mindre sted, las Tejas, rett ved strandpromenaden. Der skulle vi bli en natt, ble vi fortalt. Klokken tolv dagen etter ville vi bli hentet og brakt tilbake til Caserio Azul.

Klokken tolv dagen etter var vi klar til avhenting, men intet skjedde. Jeg foreslo for Inger Johanne at vi skulle ta med bagasjen og spasere opp til Caserio Azul i Avenida de Italia. Det er jo ikke langt, mente jeg, men min hulde viv protesterte, og det var bra, for klokken ble både ett og halv to uten at noen fra Caserio Azul viste seg.

Endelig så vi resepsjonisten fra Caserio Azul komme opp fra kontrollrommet under det lille badebassenget. Vi prøvde å praie ham, men han bare fór av gårde. Kort tid etter kom renholderen og vi fremførte vår sak. Hun var effektiv. La fra seg det hun hadde i hendene, hentet telefonen sin og ringte.

–          ”No antes el lunes”, hørte vi. Ikke før mandag.

Inger Johanne og jeg så på hverandre. Hva var dette? Skal vi pakke opp igjen? For annen gang på to dager? Og hvorfor har vi ikke fått beskjed? Hva hvis vi ikke hadde spurt renholderen? Inger Johanne mente at vi var lurt og ga beskjed om dette.

–          ”Compensation”, mumlet resepsjonisten som til slutt stoppet for vår praiing. ”The key for the safety box. You shall not pay for that. I guarantee”.

Mandag gikk vi for egen maskin til hotellet der vi skulle bodd fra første stund og denne gangen fikk vi rom på toppen, rom med havsutsikt, slik vi hadde bestilt, men resepsjonisten ville ha betalt for nøkkelen til safen, men da sa vi nei. Ikke aktuelt.

–          ”We were promised safety box for free as compensation”, mente vi og grep tak i safenøkkelen. Svært bestemt, og resepsjonsdamen ga seg.

Nå måtte vi finne overnatting for de neste dagene, men etter flere forsøk i forskjellige hoteller, ga vi opp, og valgte internett som metode, og kort etter hadde vi plukket ut to hoteller i Las Palmas med ledige appartementos. Det ene ble raskt bestilt og betalt.

–          Kanskje vi skulle tatt det andre? Det lå nærmere stranda.

Uansett, den siste uken var sikret. Nå manglet vi midtuken som startet neste uke, uke nummer to i denne ferien. Vi søkte og vi søkte. Alt var opptatt.

–          ”Vi fikk jo tilbud om en leilighet på las Tejas, der vi bodde de første dagene”, sa jeg til Inger Johanne.

–          ”Det var så liten plass”, mente hun.

Vi gikk tilbake til leiligheten vår, og der bestemte vi oss for å si ja til las Tejas. Vi rasket oss ned til resepsjonen der alt ble bekreftet, og vi fikk beskjed om å betale når vi ankom las Tejas. Denne kvelden spiste vi ute for å feire at vi nå var sikret tak over hodet resten av ferien.

Dagen etter viste seg fra en solrik og varm side. Vi spiste frokost og gikk trappene ned fra sjette etasje, ned til resepsjonen. Til den samme unge damen som sa at hun bare spiste junk food. Restaurantmat hadde hun liten kunnskap om, sa hun. Det var under en samtale for noen dager siden. Nå når hun så oss, rynket hun øyenbrynene.

–          ”Las Tejas es no possible”.

Eieren har bestemt, sier hun, men vi kan få en leilighet i et annet hotell. Vi ga opp vår begynnende motstand og sa bare ja takk.

–          ”Neste gang vi skal til Kanariøyene skal alt bestilles på forhånd, men denne regelen må gjelde kun Kanariøyene. Det er backpackerturer som gir frihet”.

Vi nikket til hverandre og smilte.

–          ”Yes, we do!”

Det ringer på døren. Jeg ser på klokken og ser at den nærmer seg hentetid. Det er vel Inger Johanne som er tilbake fra byturen sin. Alt er pakket og klart. Inger Johannes koffert og min ryggsekk står klare og venter.

En halv time senere står vi i resepsjonen på Monterrey. Resepsjonsdamen fra Caserio Azul henger over resepsjonsdisken og prater med resepsjonsmannen på hennes egen alder. Vi venter og jeg snuser i luften:

–          ”Kjellerlukt?”

Inger Johanne nikker. Etter en stund får vi nøklene og tar heisen opp til annen etasje og låser opp døren til leiligheten. Inspeksjon.

–          ”Penere leilighet og større”, kommenterer Inger Johanne. ”Hvorfor er den da så mye rimeligere?”

De neste dagene forstår vi hvorfor, men det kommer vi tilbake til.

Du er kanskje lagt inn som abonnent til denne siden. Hvis du ønsker at jeg skal fjerne deg fra abonnentlisten, legger du bare inn ordene ”Vennligst fjern meg” i kommentarfeltet under. Har du andre kommentarer, er jeg takknemlig for disse. Ellers setter jeg stor pris på både positive og negative kommentarer. Jeg ønsker deg en flott dag .

Hvis du ønsker å abonnere på denne bloggen, kan du legge inn ”jeg vil abonnere” og e-postadressen din i kommentarfeltet. Dermed får du beskjed hver gang jeg legger inn et nytt innlegg.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Tre uker på Gran Canaria midt på vinter'n og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s