Tre uker på Gran Canaria midt på vinter'n

”Fy fasan, vad jag har varit sjuk”. Lungene bobler og nesen renner. Jeg tenker tilbake til Gran Canaria. Slik var det ikke der. Der ville jeg sikkert ikke blitt syk.

Dette er uansett et lite problem sett i forhold til andre steder i verden, men tankene går tilbake til Gran Canaria.

tirsdag, 1. februar 2011 på Gran Canaria

Vi våkner til vår første dag i toppetasjen på Caserio Azul. Ikke akkurat verdens flotteste toppetasje, men plasseringen gir oss god utsikt over havet, og balkongen er akkurat passe til å spise frokost på.

–          ”Egg?” spør Inger Johanne.

–          ”Ja takk, som vanlig”, svarer jeg.

Før, da jeg var mye yngre enn jeg er i dag, ble jeg som regel lei av egg og måtte ofte ha pauser før lysten kom igjen. Slik er det ikke nå. En frokost uten egg er ikke en fullverdig frokost.

–          ”Hvordan ser været ut?”

Jeg vet ikke hvorfor vi spør, men en av oss kommenterer som regel været. Egentlig skulle dette være unødvendig siden vi som regel ser det samme begge to, men det er litt trivelig å småpludre slik rundt dagens værtype. Kanskje vi også streifer innom gårsdagens vær, og noen ganger tar vi skikkelig hardt i og kommenterer morgendagens varslede vær.

Jeg stikker hodet ut på balkongen og hilser hyggelig til dueparet som lever på balkongene på denne siden av hotellet. Til venstre, i øyekroken, ser jeg det blå havet. Solen skinner, det blåser kraftig og temperaturen er ikke den beste, men havet er vakkert.

Våre duer

Våre duer

–          ”Går du sånn?”

Inger Johanne kommenterer antrekket mitt som består av aldeles ingen ting.

–          ”Det er ingen som ser på meg? Dessuten hadde vel ikke det gjort noe?”

Jeg glemte den tynne slåbroken hjemme eller rettere sagt; jeg syntes den var unødvendig. Vi skulle jo ned til sol og sommer. Når jeg nå kjenner på temperaturen i luften, angrer jeg meg litt. Jeg skulle hatt den med.

–          ”Jeg går i dusjen – ok?”

Inger Johanne står bøyd over kjelen med egg. Jeg går bort til henne og tar rundt henne.

–          ”Vi har det bra, ikke sant?”

–          ”Pass deg nå”, svarer hun.

Jeg ser nedover meg og forstår hva hun mener. Varmen gjør underverker.

–          ”Nå går jeg i dusjen!”

–          ”Kanskje det er best”, svarer hun. ”Eggene er snart klare”.

Vi sitter på hver vår side av det runde og hvite plastbordet. Inger Johanne har dekket med rødrutete duk, og vi har fylt opp bordet med alt det vi trenger til en god frokost.

–          ”Tenk hvordan de har det hjemme nå?”

Jeg føler et lite snev av den naturlige skadefryden vi som mennesker har stor glede av. Kontrasten mellom dem og oss. De har det kaldt, og vi har det varmt. Sammenligningen gjør at jeg føler meg enda mer tilfreds. Det er ikke pent å tenke sånn, men vi gjør det jo allikevel. Vel, så er vi vel ikke så snille da – vi mennesker?

–          ”Det er vel på tide å se oss om etter hvor vi skal bo fra neste mandag?”

–          ”Slapp av”, sier Inger Johanne, ”vi har god tid”.

Jeg fortsetter, føler en liten uro. Slik var det ikke før. Da spilte det liksom ingen rolle om vi ikke fant noe overnattingssted før kvelden kom.

–          ”Skal vi bli her i syd, også i neste uke, de fleste sier jo at det er mye kaldere i Las Palmas”.

Jeg snur meg og ser ut over havet. Det er disig, vindfullt og ikke supervarmt, og i Las Palmas er det et par tre grader kaldere.

–          ”Vi blir her”, mener Inger Johanne.

–          ”Okey, da bør vi kanskje sjekke med resepsjonen nede?”

–          ”Etter frokost”, svarer min kjære.

–          ”Etter frokost”, bekrefter jeg.

–          ¿Teneis un habitation para nosotros en la semana que viene?” (Har dere et rom til oss for kommende uke?)

Den unge resepsjonsdamen ser på oss. Deretter på pc-skjermen. Ser på oss igjen og rister på hodet.

–          ”Egypt!”, sier hun og forteller at etter det som har skjedd i Egypt har alle ombestemt seg og kommet hit til Kanariøyene.

–          ”Because of the big fish?” spør jeg og tenker på haiangrepene på mennesker I Rødehavet.

Hun bare smiler, men plutselig lysner ansiktet hennes. Hun ber oss om å vente. Tar telefonrøret, slår et nummer, snakker fort og lytter før hun legger røret på igjen.

–          “That was my boss. He says no. All rooms are occupied.”

Vi snur oss for å gå. Vi hører at telefonen ringer igjen og deretter ivrig spansk samtale.

–          ”Hello”, roper resepsjonsdamen etter oss.

Vi snur oss.

–          ”That was my boss again. He says that you can have an apartment in Las Tejas. Fifty euro.

Jeg ser på Inger Johanne. Jeg ser at hun ikke jubler. Det var jo der vi bodde de første dagene.

–          ”Skal vi be dem holde av Las Tejas for oss ut dagen?”

Inger Johanne nikker:

–          ”Vi prøver først noen andre steder”.

Jeg spør om hun kan holde av Las Tejas ut dagen og sier at vi bekrefter dette når vi kommer tilbake. Hun nikker og sier ”vale”.

Vi går. Noe av det beste ved det å oppholde seg på et sted som Kanariøyene, er temperaturen som gir muligheter til å gå ut uten å forberede seg. Ingen ekstra påkledning eller skoskift. Bare låse døren og gå. Dermed kan det å mosjonere, bli en øyeblikksimpuls og disse impulsene blir det ofte mange av.

Nå skal vi også jakte på et sted der vi kan bo en uke fra og med kommende mandag. Vi går innom alle åpne dører. Der vi treffer noen, får vi beskjed om at alt er opptatt. Samme svaret overalt. ”Because of Egypt”.

–          ”Hello, do you need help?”

Vi ser på mannen som har stoppet foran oss. Han smiler, svært åpen og hyggelig. Han er en liten mann. Nett antrukket og ser svært ren ut. Og han er svensk. ”Turistprest”, forteller han. Og i løpet av kort tid får vi hele historien hans. At han egentlig er pensjonert prest fra Sverige og at han har fått tilbud om et halvårsvikariat i den skandinaviske kirken i Playa del Inglés. Da vi forteller at vi er på jakt etter husvære, trår han til med forslag, og det hele ender med at vi følger med ham til det hotellet der han og kona bor. Vi må absolutt se leiligheten deres og deretter vil han hjelpe oss med resepsjonen. Kanskje vi i tillegg vil få gunstig pris, mener han.

Det er et stort hotell vi kommer inn i. Corona Blanca er navnet. En diger ankomsthall. Brede trapper opp til en svalgang der vi ser rett ut til en diger patio med flere basseng og nikker fornøyd til hverandre. Vi fortsetter trappen videre oppover. Den går i vinkel opp til neste etasje der presten banker på en dør som går opp. Innenfor står en liten vever dame og smiler imøtekommende. Jeg ser på henne og tenker at hun passer godt til sin nette og rene mann. Hun viser oss rundt i leiligheten inntil vi takker for oss.

Presten følger med oss ned i resepsjonen for å hjelpe oss overfor menneskene som bestemmer, og til tross for at de ikke har noe ledig, vil de forsøke å finne en løsning. Om vi kan komme tilbake i ettermiddag? Vi svarer selvfølgelig ja og takker både resepsjonsdamen og presten og gjør oss klar til å gå, men det vil presten ikke. Vi må absolutt se kirken, mener han, noe vi ikke kan si nei takk til. Vi har jo fått en hjelp som kanskje kan sikre oss tak over hodet.

Kirken er et moderne bygg. Et hus med mennesker som leser, som drikker kaffe og med unge medhjelpere som vi får hilse på. Vi blir fortalt at de unge fremfører og deltar i konserter. I kirken skjer det mye annet i tillegg til gudstjenestene. De markedsfører stedet så godt de kan.

Vi takker for oss og fortsetter til handelssenteret Yumbo for å spise lunsj. En lunsj som hovedsakelig består av grønne produkter pluss tomater før vi setter kursen for en internetkafé. Vi forsøker denne utveien for å skaffe oss nattely for uken som kommer, men etter noen forsøk, må vi innse at vi må krype til korset eller rettere sagt til Las Tejas selv om Inger Johanne ikke er spesielt glad for dette.

–          ”Vi må ikke glemme de siste dagene i Las Palmas”, sier Inger Johanne.

–          ”Hva skulle jeg gjort uten deg?”, tenker jeg og dermed er vi i gang med nye søk.

Etter flere forsøk får vi treff og bestemmer oss raskt for et sentrumshotell med studios, men fortsatt mangler den kommende uken her i Playa del Ingles. Til slutt blir vi enige om å sikre oss leiligheten i Las Tejas og rasker oss tilbake til Caserio Azul. Jeg er spent når vi står foran resepsjonsdamen.

–          ”Har de holdt den av for oss?”

Jeg må si at jeg føler et lite streif av lettelse da denne uken også er i boks.

–          ”Det var morsommere å lete etter overnattinger før, på våre backpackerturer”, sier jeg til Inger Johanne.

Hun bare ser på meg og mener vel at jeg har blitt noe pysete med alderen.

Du er kanskje lagt inn som abonnent til denne siden. Hvis du ønsker at jeg skal fjerne deg fra abonnentlisten, legger du bare inn ordene ”Vennligst fjern meg” i kommentarfeltet under. Har du andre kommentarer, er jeg takknemlig for disse. Ellers setter jeg stor pris på både positive og negative kommentarer. Jeg ønsker deg en flott dag .

Hvis du ønsker å abonnere på denne bloggen, kan du legge inn ”jeg vil abonnere” og e-postadressen din i kommentarfeltet. Dermed får du beskjed hver gang jeg legger inn et nytt innlegg.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Tre uker på Gran Canaria midt på vinter'n og merket med , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til Tre uker på Gran Canaria midt på vinter'n

  1. carpe50 sier:

    tre uker der nede.. så deilig! Selv om dere hadde dette nervepirrende med hvor dere skulle bo videre.. vi hadde en uke i San Agustin, og vi koste oss skikkelig. Men klart vi egentlig ville ha vært der minst i en uke til!

  2. Terje Rønning sier:

    Dette var bra. Har kikket på bildene. Har selv vært der 4 ganger. Dro kjendsel på mange av stedene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s