Onsdag, 19. mai 2010

Raskere overgang til sommeren kan jeg ikke på stående fot huske, men så husker jeg kanskje ikke så godt lenger.

Dette med hukommelse er forresten svært ubehagelig. Navn er det verste, navn som jeg tidligere hadde øverst oppe i harddisken. Nå ligger disse navnene dypt nede i den samme disken, mens det jeg opplevde som liten ligger i mange lag oppå. Det er kanskje derfor jeg må grave lenge før disse navnene åpenbares. Inger Johanne er redningen og av latskap velger jeg å spørre henne. Hun er over ett år eldre enn meg, men allikevel husker hun navn bedre.

Men tilbake til overgangen fra vår til sommer. Jeg mosjonerer så godt som hver morgen, og for et par uker siden var antrekket treningsdress, fleecejakke og anorakk. En uke senere ble anorakken hengende i skapet, og i dag ble fleecejakken hengende samme sted. Dessuten ble jeg vekket av solen kvart på seks, en halv time tidligere enn for to uker siden.

I Bugårdsparken der jeg starter morgentrimmen, lå endene spredt rundt dammen, enda ikke helt våkne. Noen av dem glippet med øynene da jeg passerte, men opp ville de ikke, selv om jeg andesnakket en morgenhilsen til dem. Det samme kan jeg si om menneskene. I vinter og i vår, mens det fortsatt var kaldt, møtte jeg opptil fem mennesker mens jeg gikk-jogget-løp rundt vannet. I dag når været var skreddersydd for morgentrim, møtte jeg kun ham som jeg alltid møter, uansett vær og temperatur, men så er jo han kanskje ganske mye eldre enn meg, og da har han jo opplevd mye forskjellig vær gjennom årene sine og tåler mer. Det er i alle fall slik jeg tenker mens jeg beveger meg i vekslende hastighet gjennom parken.

Våren bringer frem mange andre viktige gjøremål, og siden jeg har blitt fristilt av min siste arbeidsgiver; av økonomiske årsaker, som han sa for halvannet år siden, har jeg tid til diverse vårsysler. Potetene er i jorden i et hjørne av hagen, hekken er klippet, og det meste av det avklippede er kjørt på Kastet, mens resten ligger i sekker klar for det samme avfallsstedet.

Mens jeg klippet hekken så jeg at ytterkledningen på en av veggene skulle vært skiftet, men siden slikt bygningsarbeid ikke er blant de tingene jeg har best erfaring med, bør jeg la en som kan det, gjøre denne jobben. Det er i alle fall slik jeg tenker. Yttergangen og vinterhaven skulle også vært malt, men sist jeg prøvde meg på et slikt arbeid fikk jeg besøk av naboen. ”Terje”, sa han, ”dette nytter ikke”. Dermed forsvant han en liten stund og kom tilbake i fullt malerantrekk. Selvtilliten når det gjaldt malerarbeid, forsvant og har aldri senere kommet tilbake.

Så nå sitter jeg her i vinterhaven og skriver og tenker på alt dette som skulle vært gjort, mens jeg venter på at klokken skal gå til jeg skal av gårde til tannlegen. Han skal bare pusse, og så er alt bra en liten stund til. Det var i alle fall det han sa for en uke siden, mens han forberedte meg på at det nærmet seg tiden for en treledds tannkrone.

Jeg er glad for at vi har spesialister som kan reparere tenner, snekre og male, så da kan jeg kanskje fortsette med skriveriene mine, selv om de ikke gir det største økonomiske utbyttet.