I går hørte jeg at det ble samlet inn tjueen millioner kroner til Haiti under konserten i operaen, og dette er bare en av mange konserter i Norge og mange andre land. I krisetid står all verdens kunstnere sammen. Fantastisk!

Selv nabolandet på øya er med på å støtte. Dette til tross for at de ikke har vært verdens beste venner.

I dag hørte jeg at de vurderer å bygge ny hovedstad et annet sted. Det samme ble gjort i Guatemala for mange år siden, også der på grunn av jordskjelv. Da kan Port au Prince blir fredet som kirkegård for alle dem som ligger begravet i ruinene.

Det viktigste er å delta, sa far.

Det var ikke bare jobbing, mens vi bodde på gården. Det var også plass til fritidsaktiviteter, selv om jobbingen også var sterkt lystbetont.

Skiene var i bruk så snart vi hadde snø, og hadde vi ikke snø, hadde vi is på Tønsberg Stadion. Hadde vi ingen av disse, var skogen veldig nær, og bak skogen hadde vi skytebanen der vi både fikk lønn for å være anvisere og gratis skyteundervisning som takk.

Vi kameratene ville bli som Harald Grønningen på langrennsski og trente beinhardt i låven hos Svein Jacob der vi løp i høyet. Harald Grønningen trente ved å dra tømmerstokker etter seg etter lange arbeidsøkter i skauen. Vi løp i høyet. Dette var ikke spesielt gunstig for meg som var plaget av pollenallergi. Jeg løp som de andre, mens snørr og tårer rant. Hele høsten drev vi denne treningen mens vi ventet på snøen. Det ble november og desember, og vi løp fortsatt. Januar kom og stadig ventet vi på snøen. Februar var iskald, men snøen uteble. I mars ble det lysere, og vi begynte å gi opp våre ambisjoner. I april bestemte vi oss for at andre fikk ta ansvaret for langrennsaktiviteten på Sem.

Året etter bestemte jeg meg for å satse på å bli skihopper og fikk hoppski til jul. Ragnar på nabogården var ivrig skihopper, og jeg var hos ham for å få hjelp til å legge på hopplakk. Helmut Recknagel var den store helten. Hver uke kjørte far meg inn til Frodekollen i Tønsberg der det ble arrangert hopprenn. Bakken hadde trestillas som var høyt over bakken. Jeg har aldri likt høyder og denne fobien ble bare verre og verre for hver gang jeg klatret opp i stillaset. Når jeg kom til toppen, lukket jeg øynene og åpnet dem ikke før jeg fikk klarsignal. Så raskt som mulig satte jeg utfor. Dermed ble de mentale forberedelsene så som så og resultatene likeså. Etter sesongen var jeg fast bestemt på at jeg ikke egnet meg for denne aktiviteten.

Skøyter var det neste. Jeg fikk skøyter fra Trondheim. Der drev tante Lisa og hennes mann stansefabrikk hvor de produserte Ballangrudskøytene. Far ordnet anskaffelsen og meldte meg inn i Tønsberg Turns skøytegruppe. De arrangerte poengløp på Tønsberg Stadion hver onsdag så sant det var is. Jeg deltok. Far mente at det viktigste var å delta, og jeg fylte opp deltagerlisten. Erik ”Bakern” var god og ett år yngre enn meg. Da vinteren var over, var også min tid som skøyteløper over.

Nabosønnen gikk på danseskolen, og mor mente at enhver ung herremann burde lære å danse. Hun var selv veldig glad i denne aktiviteten. Det ble innmelding i Gerd Bøe og Frida Strøms danseskole, og jeg fant meg fort til rette på parketten. Her fant jeg også stor interesse for damer og fikk raskt en fast dansepartner. Til det første ballet hadde hun hvit kjole, og jeg hadde hvite hansker for å unngå svetteavtrykk på kjolen hennes. Ballene var på Klubben Selskapslokaler. Denne aktiviteten likte jeg godt. Jeg tror dette hadde med min interesse for det svake kjønn å gjøre.

Bryting var også noe jeg ville prøve. Vi trente på Slottsfjellskolen i Tønsberg. Dette var også en av de aktivitetene der jeg ”deltok”. Far mente, som jeg tidligere har fortalt, at viktigste var å delta. På den andre siden av gangen trente bokserne, og jeg lurte meg etter hvert over dit. Ronald Larsen var den store helten. Han var god, og jeg ville bli like god. Slik gikk det ikke. En gang måtte jeg ha med meg boksehanskene hjem; dem jeg lånte av bokseklubben. Mor fant dem og ga sterkt uttrykk for at hun ikke likte denne aktiviteten. Hanskene havnet i ovnen mens jeg så på. Kanskje det var like greit. Treneren hadde flere ganger sagt at jeg hadde ”glasshake”.  ”Du blir svimmel, Terje, bare du ser en boksehanske”, var hans standarduttrykk.

”Det er viktig å prøve”, sa far, ”da vet du hva det er”. Han var opptatt av at det var viktig å delta, så jeg fortsatte i turnforeningen og 4H.