Det kan ikke være riktig at penger skal styre over liv og helbred.

Den gang da Norge var et land med lite penger, hadde vi råd til grendeskoler og lokale sykehus.

Jeg gikk på en grendeskole med tjuesju elever.

I dag som vi har store pengereserver, legges slike skoler ned.

I dag stenger vi strømmen til mennesker som ikke kan ta vare på seg selv slik at de fryser i hjel.

FLATBONNINGEN

Jeg har aldri vært spesielt flink med hendene og var ikke glad i forming da jeg gikk på barneskolen.

For noen få år siden skulle jeg lage en enkel strektegning av et hus. Resultatet ble greit, syntes jeg, men Inger Johanne som er formingslærer mente at tegningen lå på syvårsstadiet: ”Og jeg er over seksti år”, tenkte jeg.

Da er det lett å forstå at sløyden på skolen ikke var et spesielt morsomt fag, men jeg har alltid hatt god fantasi, så jeg fant ut at jeg kunne lage noe som var nyttig samtidig som det ikke krevde for stor innsats.

Sløydproduktet jeg planla, ble tegnet og godkjent av sløydlæreren samt mor og far. Dette siste var viktig for materialene ville koste noen kroner. Det jeg ville lage var en båt eller det vi kalte en flatbonning. Farkosten besto av to planker som ble avrundet i hver ende. Dette skulle være båtsidene. Som bunn måtte jeg ha noe som virkelig tålte vann. Det ble en oljeherdet huntonittplate.

Den første sløyddagen ble anvendt til å skjære til sideplankene og huntonittplaten. Dette tok sløydlæreren ansvaret for. Den resterende tiden kunne jeg bruke til å meditere over alle livets trivialiteter, enda så ung jeg var.

Den neste sløyddagen begynte jeg å lime huntonittplaten til sideplankene. Jeg kunne bare lime et par centimeter hver gang, fordi huntonittplaten var veldig stiv. Dette tok en knapp time, og resten av dagen kunne jeg fortsette med mine meditasjoner.

Slik fortsatte sløyddagene inntil læreren oppdaget hvor lite jeg gjorde. Han løste dette som han anså som et problem, ved å spørre meg hva jeg skulle bruke som drivkraft for å få flatbonningen i drift. Jeg hadde tenkt at jeg kunne kjøpe padleårer, men læreren hadde en annen idé. ”Du kan skjønne at du må lage padleårer”, sa han, ”da slipper du å bruke penger på det”. Jeg forsto at han hadde gjennomskuet min plan om å gjøre minst mulig, så det var bare å sette i gang, og det å lage padleårer var ikke gjort på en-to-tre. Både årehåndtaket og årebladene ble tilskåret, raspet og pusset i det uendelige.

Nå var det slutt på frigangen i sløydtimene. Padleårene ble til slutt ferdig, men læreren hadde flere forslag. Nå var det tilje som skulle forhindre oss i å tråkke direkte på huntonittplaten når flatbonningen ble satt i drift. Samtidig tok fartøyet form, og jeg begynte å se fram mot at den skulle bli ferdig og settes på vannet. Sløydtimene ble samtidig ganske morsomme, og jeg har mange ganger tenkt på denne læreren som tok pedagogikken på alvor. Han fikk meg til å bli aktiv uten å gi meg ordre om det.

Neste gang vil jeg fortelle om flatbonningens liv som et fjordgående fartøy.