Jeg var på informasjonsmøte med NAV i går. Der forteller de om nye endringer i reglene. Kan dette være av det gode? Jeg leser om et sykefravær på over åtte prosent i den organisasjonen.

I skolevesenet er det også stadig reformer og forandringer. Samtidig leser vi at lærerne går av med avtalefestet pensjon lenge før ordinær pensjonstid.

Forkjølelsen herjer fortsatt her i Hekkeløpveien. Vi føler oss begge en tanke friskere, men langt fra arbeidsdyktige.

Da er det bedre å la tankene vandre til da jeg var yngre og bare syv år.

Vi flytter til Ellefsen som tok innersvingen på ryktemakeren.

Året var 1954 og jeg var syv år da mor og far fortalte at vi skulle flytte fra Solli på Nøtterøy. Roar, broren min, var knapt ett år.

Det var ganske skummelt å flytte fra trygge Solli på Nøtterøy der jeg hadde hele Paulsen-klanen rundt meg. Navnet Paulsen-klanen kommer forøvrig fra Petter som var gift med Sissel, en av mine kusiner. Han fortalte meg at han følte at det var vanskelig å bli integrert i denne familien, og det var kanskje sant. Jeg vet ikke noe om dette siden jeg allerede var innenfor fra fødselen av. Mor var yngste datter av ti søsken, så jeg kom til verden i en allerede etablert familieklan.

Mormor og morfar hadde startet utstyrsforretning i Sandefjord. Fra før hadde onkel Arne og tante Lorry en tilsvarende forretning i Tønsberg samtidig som onkel Arne var selger for en grossist i samme bransje, og tante Lillian og onkel Bjarne hadde utstyrsforretning i Holmestrand, så selv om mormor og morfar ikke hadde erfaring med denne typen forretning fra før, hadde de flere veiledere innenfor familien. I tillegg hadde de greit med penger, så butikklokaler ble anskaffet og hus i Sandefjord kjøpt.

Onkel Arne og tante Edit hadde kjøpt gården på Nøtterøy for å starte med billakkering og ville ha hele huset, så vi måtte flytte. Egentlig var vel ikke dette dumt. Far hadde mesteparten av klientene sine på den andre siden av byen, så han var bortreist fra søndag kveld eller mandag morgen til lørdag.

Vi fikk leie leilighet i annen etasje hos Ellefsen på Brendsrød i Sem nær grensen til Stokke.

Ellefsen var hvalfanger og fru Ellefsen var hjemmeværende. Han var høy og mager, mens hun var mindre og mer voluminøs. De hadde to døtre og en sønn. Jeg var litt småforelsket i May Liss, den yngste datteren, selv om hun var eldre enn mine åtte år og omtrent ”to meter høyere enn meg”.

Når Ellefsen kom hjem etter endt hvalfangstsesong hadde han med bananstokker og godteri, og jeg fikk smake av denne fantastiske rikdommen.

I nabolaget hadde vi en dame som var en mester i å sladre om ting og tang.

Få dager etter at Ellefsen hadde kommet hjem fra endt sesong i Sydisen kom hun forbi. Hun gikk helt inntil ham og fortalte: ”Du skulle vite hva folk sier om deg når du er ute på feltet, Ellefsen?”

Ellefsen spurte ikke om hva folk sa, men smilte hyggelig som han pleide og svarte damen: ”Takk for informasjonen, det er godt å vite at folk ikke har glemt meg helt. Det hadde vært ille om ingen hadde snakket om meg. Da hadde jeg vært lei meg.”

Jeg husker ikke hvem som fortalte meg om denne samtalen, men jeg husker at jeg tenkte at Ellefsen var en smart mann for det var jo sant det han sa. Det verste må jo være og ikke bli snakket om. Derfra er det jo kort vei til det å bli helt borte i Glemselens Dal.