Så er julen over. Nyttår likeså. Det samme med forkjølelsen. Endelig kan jeg begynne å trene igjen. Først Bugårdsdammen rundt og deretter opp til E2 med Easy-Line-runden to ganger.

Med det samme jeg er inne på mosjon, så er det lett å tenke tilbake på helgens idrettsprogram på TV. Dette inkluderer også Idrettsgallaen.

Det som gjorde størst inntrykk på meg var utdelingen av prisen til Vidar Bøe som årets ildsjel og spesielt det at Tahir Hussain stilte opp for å være sannhetsvitne for det denne mannen står for.

Dette fikk meg til å lete etter historien bak disse to.

Vidar Bøe er en av dem som tror på det gode i menneskene uansett hva slags bakgrunn disse har og jobber hardt for dette.

Tahir Hussain er den blinde mannen som vil mer enn det han kan klare alene og derfor jobber hardt for å finne en som kan hjelpe ham til å gjennomføre Trondheim – Oslo på tandemsykkel.

Møtet mellom disse to fikk i hvert fall meg til å ta av meg brillene for å tørke noen tårer.

Med trillebår på hovedveien.

Min bror, Roar, var en liten ”sprell”. Tynn, spjælete og alltid i full fart. Han var og er fortsatt seks år yngre enn meg, så vi levde hvert vårt liv utenfor huset, men samme liv innenfor.

Han var ett år da vi flyttet fra Nøtterøy og fikk sin barndom og ungdom preget av det som foregikk på Sem. Mens jeg aldri følte meg som en ”Semling”, så var dette hans territorium. Selv hovedveien, Sørlandske Hovedvei gjennom Sem, var det han som eide – trodde han.

Huset der vi leide annen etasje, lå høyt oppe fra veien, slik at vi kunne se rett ned på den. Trafikken var vel ikke like tett som i dag, men så var verken veien eller bilene like bra som de er i dag. Stadig vekk var det uhell, og som regel havnet bilene ned skråningen på den andre siden av veien. De heldige unngikk trærne og havnet et stykke ned på jordet i riktig kjørestilling. De uheldige ble liggende på taket ned mot trærne.

En dag hørte mor gjentagne tutelyder fra veien. Hun gikk til vinduet for å se hva som var årsaken, og der fikk hun se en liten pjokk på et par tre år som gikk midt i veien med sin lille leketrillebår. Bak ham kom en trailer sakte sigende med høye tutelyder uten at den lille pjokken ble særlig affisert av den. Han snudde seg bare mot sjåføren og smilte, mens han trillet sin saktegående trillebår videre.

Mor fikk, som naturlig er, fart på seg, løp ned trappene, ut av huset og ned bakken. Hun vinket febrilsk til trailersjåføren som vinket tilbake. Hun grep tak i pjokken, så opp på han som satt høyt oppe i førerhuset på den høye kjøredoningen. Han åpnet sidevinduet og smilte til den unge damen. Mor var bare tjueåtte år gammel.

”Dette gikk jo fint”, ropte han. ”Det er ikke noe problem når ungene synes”.