tirsdag, 5. januar 2010

I morgen er det møte med NAV.

Jeg er fortsatt sykmeldt fra jobben som jeg ikke er i stand til å utføre.

Alt startet tidlig i fjor med det legen kalte ”dyp forkjølelse kombinert med astma”, en ”once-in-a-lifetime” situasjon som kan ramme hvem som helst, sa han.

Spesialisten sa: ”Du vil få stemmen din tilbake, men det kan ta måneder og år”.

Etter egenvurdering kan jeg utføre mange jobber med den bagasjen jeg har med meg, men alderen er det vanskelig å gjøre noe med.

Da jeg søkte en jobb som var skreddersydd for den kompetansen jeg har i ryggsekken, fikk jeg ingen tilbakemelding, så etter et par ukers tid fulgte jeg opp for å sjekke om søknaden var registrert. Kontaktpersonen svarte: ”Du har vært aktuell hele tiden, men det er mange kompetente søkere”. Jeg svarte at det ikke kunne stemme.

På det tidspunktet var vi svært få med den formelle kompetansen de ba om.

”Det har vel ingen ting med alder å gjøre da?”, spurte jeg. Han humret litt: ”Du skal ikke se bort fra det.”

Min første forelskelse

Ann Kristin het hun. Vi gikk i første klasse. Et lite ansikt med mye fregner og øyne som fikk magen min til å tumle rundt som trommelen i en vaskemaskin. Hun hadde et såkalt smilefjes. Rundt, snilt og som sagt fullt av fregner, og jeg mente at hun smilte spesielt til meg. Jeg visste ikke at jeg var forelsket, men jeg nøt denne magefølelsen som jeg aldri hadde hatt før. Jeg snakket aldri med henne. Ei heller sto jeg ved siden av henne. Jeg bare så henne komme inn på skolegården og at hun pratet med venninnene sine.

Ann Kristin het Helgesen til etternavn, og foreldrene hadde butikk mellom skolen og Borgheim, og det gjorde ikke interessen mindre. Det var noe spesielt ved det å ha butikk, syntes jeg. Det er kanskje en av grunnene til at jeg selv etter hvert havnet i kremmerbransjen.

Det hendte at jeg gikk den lange veien forbi butikken til Helgesen i håp om å få se Ann Kristin. Jeg vet ikke om hun så på meg, men jeg innbilte meg at vi var kjærester. Sånn i all hemmelighet og uten at hun visste om det. Det er jo sånn at en hemmelighet kun er hemmelig så lenge kun en person vet om den.

Mange år senere traff jeg henne igjen. Vi var nitten år og gikk igjen på samme skole. På en måte forsvant ikke det bildet jeg hadde fra da vi var sju år. Ann Kristin nitten år var en helt annen person enn Ann Kristin syv år. Begge to var like blide, men to forskjellige mennesker.

Jeg fortalte aldri Ann Kristin nitten år om den følelsen jeg hadde da vi var mye yngre. Det var ingen grunn til det. Ann Kristin sju år var en helt annen person enn Ann Kristin nitten år.

Jeg tenker at det er viktig at vi ikke ødelegger det bildet vi hadde da det skjedde. Bildet av det som skjedde når det skjedde. På den måten kan vi ha minner som er gode selv om de samme personene deltar i minner som ikke er like gode. Minnene henger da ikke sammen, men blir et bilde som består av mange små fasetter som ikke er knyttet til hverandre.