mandag, 4. januar 2010

I dag ble jeg sendt til legen av Inger Johanne. Det varmer når jeg blir passet opp på den måten. Som jeg skrev i timebestillingen til legen, så hoster jeg når jeg snakker, og når jeg hoster gjør det vondt i lungene spesielt i nederste delen av ryggen. ”Bronkitt”, sa legen. ”Undersøkte han deg ordentlig?”, spurte Inger Johanne da jeg kom hjem. ”Blodtapping og lytting”, svarte jeg.

Inger Johanne meldte fra til skolen at hun blir hjemme i morgen. ”Jeg er noe bedre”, mente hun, ”men blir hjemme for å unngå tilbakefall”. Så sykdom herjer fortsatt i familien.

Det er rart med hva vi kaller disse vanlige sykdommene. Mens jeg satt på venteværelset hos legen, vekslet jeg noen ord med sidemannen. Han hadde blodpropp i beinet. Det var en skikkelig sykdom. ”Og hva med deg?”, gjengjeldte han. Jeg var nær ved å si influensa. Det høres jo mer ordentlig ut enn forkjølelse. ”Gjør det ikke?” I stedet sa jeg: ”Dyp forkjølelse”. Det var det legen sa da jeg ble sykmeldt på samme tid i fjor. Det hørtes i alle fall bedre ut enn bare forkjølelse.

I skauen for å lære vedproduksjon.

Jeg var vel et sted mellom syv og ti år da jeg skulle være med far i skauen for lære å produsere ved. Far hadde mange gode venner blant sine klienter og hadde god tilgang på både verktøy og trær, men jobben måtte gjøres profesjonelt.

Først måtte treet tas ned med motorsag. Deretter kvistes.

Det som hadde vært et livskraftig tre med en fin fremtid foran seg, lå nå som et trelik med hvite flekker der det tidligere hadde vært greiner.

Så ble det delt opp i seksti centimeters lange hele vedkubber og deretter stablet for tørking.

Nå var det ikke lenger noe som lignet på et tre.

Jeg tenkte på handlingen i en kriminalbok jeg leste. Elskerinnen gjorde det samme med kjæresten sin. Avlivning, oppdeling og stabling i fryseren. Dermed var det ikke noe som lignet på et menneske.

Det er grått vær denne høstdagen, og det har regnet hele natten. Sevjen har trukket seg tilbake og løvtrærne står der med nakne greiner – uten liv. Det levende grønne løvet er der ikke lenger.

Skogteigen ligger ti minutters kjøretid hjemmefra med den lille engelske bilen som far etter hvert hadde fått tillatelse til å kjøpe.

Jeg tenker på denne typen dager for ”sleipdager”. Alt av skogbunn er sleipt og glatt og vanskelig å gå på med gummistøvler. Jeg glir hele tiden. Derfor. Temperaturen er mild og god. Egentlig er jo dette ganske trivelig på grunn av temperaturen, men på den andre siden er det mindre trivelig fordi skogbunnen og restene etter gammel trehugst gjør det vanskeligere å gå enn om det hadde vært ryddet skikkelig.

Jeg tror ikke de var særlige redde for barkebiller den gangen. Barkebillene som vi etter hvert ble så vant til å høre om, i hvert fall etter at Øystein Sunde laget sangen om dem.

Far har tatt ned noen trær tidligere og disse skal nå kvistes. Det første går greit. Det er et ungt løvtre som kan kvistes med rossekniv. Vi renser det helt for greiner og far stykker det raskt opp med motorsaga.

Det neste er en gran som også ligger, ferdig avlivet, mørk og våt. Den ligger ikke helt nedpå skogbunnen, men støtter seg opp ved hjelp av greinene sine. Den vil liksom ikke bli til ved og deretter kremert.

Far ser på meg. ”Sånn skal du gjøre det”, sier han idet han setter det ene beinet på stammen. ”Du må kjenne etter at du står støtt med begge beina”.

Jeg ser at han løfter øksa over hodet. Jeg følger den med øynene. Det er jo ikke så rart. Øynene våre følger gjerne det som er i bevegelse, og øksa er i bevegelse. Først oppover. En liten stopp og deretter nedover i rasende fart. Den er innsiktet på greinas armhule. Den treffer der den skal treffe, men vrir seg litt før den med samme fart glir mykt inn i støvelen til far.

Han løfter hodet og ser på meg: ”Vi må til Scott, kan du kjøre?” Scott er vår lege. Jeg ser usikkert på ham. Jeg er ti år og har kjørt på jordet, men vi må opp på hovedveien, og der har jeg aldri kjørt før. Jeg ser ned på øksa der den står i støvelen hans. Han tar den i trehåndtaket og løfter økseeggen ut av støvelen og foten, hvilket sikkert ikke er så vanskelig. Far holder verktøyet sitt godt vedlike så den delen som står i foten hans er glatt og fri for rust.

Vi ble aldri ferdig med denne læretiden. Jeg maste ikke, og det gjorde ikke far heller.