Seks kuldegrader! Vinden uler utenfor det åpne soveromsvinduet. Jeg vet at jeg skal opp. Bugårdsdammen venter. Seks grader? Hva betyr dette av klær? Jeg tenker! Først undertøy, deretter det vanlige treningstøyet, så fleecejakke og utenpå der vinddressen som er foret. Nå er det bare fleecehalsen, ørevarmerne, refleksvesten og joggeskoene igjen. Fy flate, for en jobb! Og det bare for å jogge-gå en times tid. Hva er vitsen? Jeg husker det jeg sa til Monica på E2 da jeg begynte å trene i mai: ”Jeg ønsker å redusere hastigheten på forfallet!”

I dag er det ikke noen E2-trening. De åpner ikke så tidlig. Derfor blir jogge-gå-turen lenger. Først ned til Bugårdsdammen og rundt den. Endene hilser meg som vanlig med sitt kvakk-kvakk. De har ikke mye plass igjen. Flekken av åpent vann har skrumpet inn fra i går. Jeg fortsetter rundt dammen, hilser som vanlig hei til ham jeg møter hver dag, så ned mot fotballbanen som tidligere var travbane. Der tar jeg av mot venstre, forbi blokkene og opp bakken mot tidligere Bergs Planteskole. Den er tung den bakken. Jeg jogger friskt og godt, men må gi opp halvveis oppe i bakken og begynner å gå.

Endelig er jeg oppe på toppen. Nå flater det ut slik at jeg kan sette i gang joggingen igjen. Noen biler har våknet og lyser opp veien. Jeg velger å forlate veien og jogger ned gangveien mot Bugårdsparken. Ikke helt ned. Jeg tar av til høyre mot Bugården ungdomsskole. Endelig krysser jeg Sportsveien og fortsetter gangveien mot Hekkeløpveien. Nå er jeg snart hjemme og setter opp farten.

Endelig hjemme. Det lyser fra alle vinduene. Inger Johanne har stått opp klar for en ny arbeidsdag i ungdomsskolen, mens jeg fortsatt er sykmeldt.

Mye var farlig da vi var små, og straffen kunne være hard

Det var ikke bare Nøkken som var farlig den gangen. Det var også farlig å være slem for da kunne vi bli sendt til Bastø. Det sto ikke helt klart for oss hva Bastø var, men at det var et skummelt sted, det visste vi.

Jeg hadde nok mye sterkere fantasi enn Jon Eddy, og forsøkte å fortelle ham hva Bastø var, men han var bare redd for husarrest. Da måtte han være på rommet sitt hele dagen og samtidig være stille, og var det noe som Jon Eddy ikke likte, så var det å sitte stille.

Tante Erna var en tøff dame, men vi var glad i henne alle sammen, for hun hadde alltid tid til å prate – og så var hun alltid blid, slik jeg oppfattet det. Hun hadde to straffemetoder for Jon Eddy – husarrest og juling. Hva juling var vet jeg ikke, for jeg så det aldri, men morfar pleide å si at det var ikke rart at Jon Eddy ikke var så stor, for hver gang han vokste noen centimeter, slo tante Erna dem ned igjen.

Jon Eddy var ikke særlig redd for denne julingen, for hver gang han foreslo noe som ikke var tillatt, sa han bare: ”Det ække falig, Terje, vi får bare juling”, så det ble som Jon Eddy foreslo. Jeg fikk jo aldri det Jon Eddy kalte juling, så det var vel ikke farlig å gjøre det han sa vi skulle.

Men vi hadde riskvist. Den hang over brødboksen – som en synlig trussel. Jeg forbant alltid denne med Bastø, så jeg forestilte meg at det var det som skjedde på Bastø. Det var der denne ble brukt. Jeg tenkte at hvis jeg ble sendt dit, ville jeg få med ryggsekk med noe mat og riskvisten.

Den gangen vi ertet Fon og løp hjem – Jon Eddy til tante Erna og jeg til mor – da tenkte jeg at nå var Bastø det neste. Jeg fortalte mor med en gang hva som hadde skjedd. Vi hadde ropte erteord til Fon som sto i høyvogna med Svarten mellom sjekene. Fon ble eitrende sint, slik vi opplevde det, og derfor løp vi hjem det reimene kunne holde.

Da vi passerte Jon Eddys hus, forsvant han, mens jeg løp videre hjem. Jeg tilsto for mor slik jeg pleide. Hun ville jo se at jeg hadde gjort noe allikevel, fordi jeg visste at hun så prikker i øynene mine når jeg løy eller hadde gjort noe jeg ikke hadde lov til. Dette hadde hun fortalt mange ganger, og selv om jeg dekket øynene mine med hendene mens jeg løy, så hun disse prikkene. Derfor var det best å tilstå med en gang.

Mor ga meg beskjed om at jeg sporenstreks måtte gå tilbake og be om unnskyldning, og den tilbaketuren var fæl. Først passerte jeg huset til Jon Eddy uten å se ham. Jeg ropte, men han kom ikke, så det var bare å fortsette alene.

Fon hadde mesteparten av jordene der vi bodde, så jeg gikk ned skråningen fra veien og kom ned på jordet. Foran meg og til høyre var svingen der det bodde en gammel dame, og huset hennes stengte for synet av der Fon holdt på å ta inn høyet. For hvert skritt jeg gikk, ble det jeg ventet skulle skje, verre og verre.

Endelig så jeg først Svarten og deretter høyvogna. Over vogna så jeg spissene på høygaffelen som kom med høy på, slapp det i vogna og forsvant igjen, før den kom på nytt. Jeg visste at jeg måtte rundt Svarten eller rundt høyvogna på baksiden før jeg så Fon. Jeg valgte å ta korteste veien foran Svarten, og der så jeg ham. Jeg ropte UNNSKYLD så høyt jeg kunne. Jeg så Fon tok tak i tømmene til Svarten og dermed steilet den forbaskede hesten. Jeg løp hjemover det jeg kunne, og mor spurte selvfølgelig om jeg hadde bedt om unnskyldning. Det hadde jeg jo gjort, så jeg svarte som sant var, at Fon fikk Svarten til å steile mot meg. Mor forsvarte Fon: ”Terje, du vet jo at Svarten er ganske skvetten, så det var nok det som skjedde. Fon er grei. Det vet du jo.” Jeg visste jo det, og jeg hadde jo bedt om unnskyldning, så jeg sov godt den natten.

Fon var den største bonden på veien der jeg bodde. Han hadde hester, kuer, griser, høner og to døtre. Ella het den ene. Hun var pen, gikk pent kledd og jobbet i butikk i byen. Den andre kjente vi bedre. Hun het Klara og jobbet på gården. Jeg tror kona til Fon var død, så Klara var den som styrte huset samtidig som hun var med faren på jordene.

Når vi plukket poteter serverte Klara varm mat i bryggerhuset i kjelleren under våningshuset. Der hadde de et langbord hvor alle potetplukkerne satt og gaflet i seg. Vi ungene fikk også mat selv om jeg ikke husker om vi var særlig effektive som potetplukkere. Vi hadde ennå ikke begynt på skolen.

Noen dager etter at jeg hadde bedt om unnskyldning eller ropt unnskyld, var Jon Eddy og jeg igjen hos Fon. Vi visste at han skulle slakte høner, og denne spennende hendelsen måtte vi ikke miste. Noen ganger mistenker jeg menneskene for å være født blodtørstige, for vi syntes det var stort å se hønene løpe rundt uten hode bak låven der Fon svingte høner og øks.

Jeg husker ikke om han holdt i hønehodet eller hønekroppen når han sveivet dem rundt, men han sveivet og sveivet, før han la hønehalsen ned på hoggestabben mens hønene blunket og blunket. Så svingte han øksa og vips var hodet av. Han kastet dem fra seg på bakken og de hodeløse hønene løp rundt og rundt uten å kunne se før de til slutt deiset overende.

Som betaling for forestillingen måtte vi bære de døde hønene rundt låven og opp til huset der Klara satt for å ribbe dem for fjær.