Mobiltelefonen vibrerer. Jeg ser på displayet som viser 0615. Opp av sengen, lukker vinduet. Uff så kaldt. Ut til den varme gangen. På med treningstøy. Opp med utgangsdøren. Det blåser. Skal, skal ikke? Jeg vet at det er godt når kroppen har kommet i gang. Inger Johannes vekkerklokke kimer og forteller at dagen hennes skal begynne. Jeg lukker døren bak meg, låser og begynner å gå. Først litt forsiktig. Det knirker litt i leddene, men jeg vet at de etter hvert blir mykere når de blir varme.

Jeg begynner å jogge forsiktig. Hm! Ikke så verst. Det går bedre og bedre, men det er kaldt å puste inn. Astmaen er der, så jeg begynner å gå igjen.

Det knirker under joggeskoene mens jeg nærmer meg Bugården ungdomsskole. Skal jeg gå gangveien mot svømmehallen? Nei – jeg fortsetter heller nedover Sportsveien. Skifter mellom å gå og jogge inn hovedveien til parken, forbi Jotunhallen og ned mot dammen. Jeg ser at den nå er islagt med snø på isen. Noen flekker med åpent vann er det fortsatt, og der ligger endene. At de ikke fryser i hjel? Jeg ser to svaner med hodene vendt 180 grader og stukket ned mellom fjærene. Noen moskusender som ikke er spesielt glad i vann, ligger på land få centimeter fra vannet.

Opp med farten. Det er bedre å løpe her det er kun er litt snø på grusen. Når det er kaldt som nå renner nesa, men jeg har med meg papirlommetørklær. Nå er jeg nede ved Krokemoveien og det begynner å blåse fra den åpne dammen. Det er skikkelig surt, så jeg løper raskere opp mot tennishallen. Jeg møter ham som jeg møter hver dag og hilser med det vanlige ”hei”. Endelig er jeg oppe ved tennisbanene og vinden er borte.

Nå er det strake veien opp til eldresenteret og hjem for å hente treningstøyet som jeg bruker inne på E2. Jeg tar med meg avisen inn, legger den på innetrappa slik at Inger Johanne ser den, griper ryggsekken og fortsetter opp til ”Komplett dott no”. Den korteste veien er der hvor varene til Meny leveres. Endelig er jeg framme ved inngangsdøren. Nå kan inneøkten starte. Den tar nesten en time.

Mine tremenninger Jon Eddy og Ole Robert

Jon Eddy hadde en litt yngre bror som het Ole Robert. Han er dessverre død nå. Han hadde et litt mer alvorlig gemytt enn Jon Eddy og mens Jon Eddy var liten, spretten og lyshåret var Ole Robert større, litt tyngre og mørkhåret. Han lignet mer på tante Erna som var en stor og kraftig dame med sterk stemme, men med godt humør og ganske resolutt når noe skulle gjøres. Det er denne siste evnen, dette å gjøre noe når det trengtes som jeg vil fortelle litt om.

Jon Eddy var litt av en ertekrok, og dette gikk alltid ut over broren. De hadde felles rom i annen etasje i huset sitt, og det var alltid støy mellom disse to motsetningene. Når det ble for ille, marsjerte tante Erna ut i gangen og brølte opp til dem. Dermed forsvant Jon Eddy leende ut, mens Ole Robert ble igjen, skummende av raseri uten at han hadde noen som dette kunne gå ut over.

Ved siden av huset hadde de et lite uthus med vedskjul og utedo. Når vi sto med ryggen inntil vedskjulet, kunne vi se opp til vinduet i gutterommet, og når dette var åpent kunne Jon Eddy fortsette å erte Ole Robert som ble sintere og sintere.

Denne gangen ble det mer alvorlig enn de selv antageligvis hadde trodd på forhånd.

Alle gutter hadde speiderkniver på den tiden. Vi kalte dem Morakniver fordi bladet var laget av stål fra Mora i Sverige. Knivene hadde lakkerte treskaft med et rødt felt øverst og to utstikkere mellom skaftet og knivbladet. Disse utstikkerne var en beskyttelse for den hånden som holdt i kniven og skulle stoppe hånden slik at den ikke gled ned på det korte knivbladet.

Jeg sto oppe på veien langs huset og så ned på Jon Eddy som hoppet og danset mens han ropte erteord opp til Ole Robert. Plutselig kom Ole Roberts ansikt frem i vinduet. Jeg så at han var rasende, og plutselig – raskere enn øynene mine kunne fatte – kom armen hans ut fra ingen ting. I hånden hadde han Morakniven som for gjennom luften og traff veggen til skjulet få centimeter fra Jon Eddys ansikt. Han sperret øynene opp, snudde ansiktet mot kniven der den sto dirrende i veggen kloss i nesen hans og hylte: ”Ærru gæern?” Dette hørte tante Erna og kom løpende ut fra kjøkkenet og gangen. Hun oppfattet alt veldig raskt, og i løpet av sekunder nådde hun frem til Jon Eddy og kniven, rev den løs fra veggen, så opp på Ole Robert som skjønte at det han hadde gjort, var fryktelig galt. Hun tok kniven mellom sine to kraftige hender, la den over låret sitt og bøyde den til en u. Deretter marsjerte hun inn på kjøkkenet igjen, uten et ord.

Dette ble aldri nevnt senere, men kniven som ikke var brukbar lenger, ble liggende på kjøkkenbenken i mange uker etterpå.