Ti kalde grader! Jeg har nettopp våknet og ser på måleren. Vet at jeg skal ut og jogge-gå. Åpner utgangsdøren og lukker den raskt igjen. Kuldefølelsen svir på nesa ennå. Jeg vet at jeg skal ut. Oppvarming før jeg skal på E2 for generell styrketrening. Dette gjør jeg hver mandag, onsdag og fredag. Tirsdagene og torsdagen er det bare jogge-gå.

På med de samme kleslagene som i går. Endelig ute. Hm! Det er ikke så galt. Det blåser ikke slik det gjorde i går. Inne i Bugårdsparken ligger snøen som et hvitt laken av satin. Det eneste som ødelegger synsinntrykket er et tynt spor. Sikkert etter en som har syklet her tidligere i dag.

Jeg passerer endene. De gir ikke lyd fra seg. Bare ligger der. De har mindre åpent vann enn i går. Ikke mer enn en diameter på fem meter. En ligger til og med på isen. At de ikke fryser i hjel. Tenk å ligge stille i iskaldt vann med ti kuldegrader i luften? Det er vel på tide at Tom andefar kommer for hente dem inn i andehuset der de pleier å overvintre?

Jeg har lest i avisen om en mann som ligger i et telt ved Hystadveien, og jeg har jo sett bilder av uteliggere i Oslo. Hvordan de går og går hele natten. Men disse endene ligger helt stille og uten telt.

Mitt første skoleår

En dag var lekedagene over. Jeg var sju år og skulle begynne på skolen. Jon Eddy hadde allerede gått på skolen i ett år, så det siste året hadde vært kjedelig uten min faste lekekamerat. Nå var det min tur til å bli skolegutt.

Jeg hadde fått ny skolesekk og ny bukse med rødrutete oppbrett. Nye seler til buksa hadde jeg også fått. Denne buksa skulle jeg ha som fast skolebukse, så nå hadde jeg tre stykker. En jeg kunne bruke i lek, en penbukse og nå en skolebukse.

Den første dagen var mor med, men den andre dagen fikk jeg en å gå sammen med. Det var viktig å ha en jeg kunne gå sammen med. Han het Bjørn og måtte gå forbi huset vårt når han skulle til skolen.

Bjørn var stor – veldig stor i forhold til meg. De voksne kalte ham en kraftkar. Han hadde lyst krøllete hår og var rolig, snill og blid. Dette passet godt til meg som var søkende og usikker på alt som var nytt.

Læreren vår het fru Østby. Hun var ung, ikke så gammel som mor eller mormor – og ganske streng – i hvert fall overfor meg. Vi skulle lære å lese, men det kunne jeg fra før, så når vi nå skulle lære bokstavene, ble jeg i stedet sittende å drømme. Resultatet var at når jeg ble spurt om noe, var jeg sjelden à jour med det fru Østby snakket om. Tankene mine var jo et helt annet sted. Derfor ble jeg blinket ut som den eleven hun alltid måtte ha observasjonsøynene sine på. Hun måtte sørge for at jeg fulgte med på det hun sa og lærte det jeg kunne fra før. Dette mellommenneskelige mellom fru Østby og meg ble lagt merke til – spesielt av Odd fra Strengsdal.

Når vi sto oppstilt utenfor skolen før vi skulle inn, var dette ganske militært. Vi skulle stå i geledd, to rader rett etter hverandre, slik at fru Østby kunne se rekken med sine linjaløyne. Var det noe eller noen som stakk ut fra rekken, var hun påpasselig med å rette på dette.

Odd sto bestandig ved siden av meg, og når fru Østby ikke fulgte med, dyttet han i meg slik at det ble uorden i den rekken der jeg sto. Fru Østby reagerte momentant. Disse linjaløynene så jo alt som lå utenfor linjen.

Derfor ble hver skoledag startet med at Odd dyttet med et påfølgende rop fra fru Østby: ”Terje!” Etter få dager visste alle hva jeg het, og slik har livet mitt vært siden. Jeg vente meg til å si: ”Alle kjenner apa og apa kjenner ingen”. Det hadde jeg hørt en eller annen si. Dette var min måte å avvæpne alle kommentarer på, og alle lo, nesten bestandig.

Det var dette første året at Jon Eddy begynte med turn og skihopping, så jeg mistet min daglige lekekamerat de dagene han var på trening, men jeg visste ikke da, at vi snart skulle flytte.

Jeg har fått kommentar til innlegget om at det ikke var noen lærer som het fru Østby på Skjerve skole, så jeg må nok ha blandet navn. Beklager.