Vi er stolte av oss selv

En Kri-Kri spiser av hånden min

En Kri-Kri spiser av hånden min

Etter en times tid er vi ennå i trappene. Vi har ennå ikke kommet helt ned i ravinen, og vi begynner å merke virkningene etter støtene beina får når vi hele tiden går nedover. Underveis blir vi passert av to damer i førtiårene som kvikt og raskt nesten løper nedover. De hører at vi er norske og forteller at de kommer fra Tromsø og er vant til å gå i fjellet. De mener at denne turen er oppskrytt når det gjelder utfordringer. Ytterligere et par timer senere treffer vi dem igjen. Da har den ene begynt å få problemer med knærne. Inger Johanne er sekstitre år ung, og jeg er ett år yngre, så vi begynner å føle en liten grad av stolthet, fordi knærne våre ennå fungerer.

Vi kommer også i prat med to menn, den ene norsk og den andre svensk. De ser ut til å være rundt førti år. De spretter stadig vekk opp i steinrøysene på sidene for å fotografere. Den ene forteller at hans far har gått ravinen tidligere, og selv om han kalte det et mareritt, så klarte han turen uten å trenge hjelp, enda han var sekstifem år gammel. Av ansiktsutrykket og tonefallet hans skjønte vi at han mente at dette var en svært høy alder for å gå Samariaravinen. Jeg ser på Inger Johanne som sier lavt til meg at det er ikke mange på vår alder her. Jeg svarer at jeg ikke skjønner hvorfor. Dagen etter har jeg kommet på andre tanker.

Før vi reiste hjemmefra har vi lest en del om denne turen, og det vi har lest er ikke overdrevet – tvert imot – den er bare fantastisk. Flere steder er det rasteplasser – noe små og andre større. Drikkevann er lett tilgjengelig på rasteplassene, slik at vi ikke behøver å ha med oss mer enn en halvliters flaske hver. Disse fyller vi bare opp underveis, og vi har åtte timer på oss til å komme fram til båten i Agia Roumeli.

Et av stedene der vi stopper for en liten hvil, kjenner jeg noe som stryker lett over håndbaken min. Jeg sitter på en stein og støtter meg på hendene mine. Jeg snur meg og ser en liten geit fem centimeter fra hånden min. Jeg ber Inger Johanne bryte av en bit av baguetten og legger den på muren. Geita forsyner seg. En ny bit lar jeg ligge i hånden og jammen spiser geita rett fra hånden min. Dette er KRI-KRI, Kretas villgeit som blant annet lever i Samariaravinen.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s