Min mormor var datter av en i Tønsberg velkjent hvalfanger ved navn Johan Olavesen Rastad og hans kone Amalie Rastad. Gjennom familien har jeg fått tilgang til flere intervjuer med ham i Tønsbergs Blad. Han var en hvalfanger av den gamle skolen som startet sin karriere med hvalfangst i Nord-Norge i 1884 og sluttet i Antarktis i 1937. Etter intervjuene i Tønsbergs Blad å dømme var han helt til sin død overbevist om at tilgangen på hval var ubegrenset. Da han sluttet på hvalfangst startet han skomakerverksted der han jobbet til han var nitti år.

En dag kom denne hvalfangeren hjem til sin hustru og fortalte at han hadde truffet på en islender på bryggene i Tønsberg, og undret på om han kunne ta’n med hjem. Mormor sto ved siden av og hoppet av spenning mens hun håpet at moren skulle svare ja. Hvalfangeren stusset vel litt på denne iveren, men han fikk aksept av hustruen, så utpå ettermiddagen kom han hjem med en unggutt på omtrent femten år. Mormor fortalte senere at skuffelsen var total, hun hadde jo trodd at islenderen var en islandshest.

Hvordan det gikk med ”islenderen”? Historien fortsetter i morgen.