Sammen med familien hadde jeg en svært sorgløs barndom som jeg vil fortelle om noe senere, men først vil jeg få lov til å presentere noen av mine forfedre.

Min farfar døde da jeg var to år gammel etter store påkjenninger under siste verdenskrig. Han var medlem av Milorg, noe som visstnok satte sitt preg på ham. Far fortalte at han ikke sa så mye fra disse årene, men han fortalte om en hendelse. Han skulle møte en annen på Karl Johans gate i Oslo. Han kjente ikke den han skulle møte, men de hadde begge et eller annet som den andre skulle kjenne igjen. Farfar var halvveis over gaten da den andre ble arrestert.

Min mor fortalte at farfar var en stille mann med snille øyne.

Både farmors og farfars familier kom fra Trøndelag, og de traff hverandre i Trøndelagsforeningen i Oslo. Farfar var hovedbokholder i et oljeselskap, mens farmor ble hjemmeværende med to barn, min tante som var litt yngre enn far, og far.

Farmor døde av kreft da jeg var tjuefem år gammel. Jeg syntes det var litt stas med henne selv om hun ikke var av den typiske bestemortypen. Kanskje denne sympatien min kom av at hun alltid forsvarte meg når mor og far skjente på meg.

Jeg fortsetter i morgen.