Det viste seg at unggutten fra Island verken kunne lese eller skrive. På Island hadde han og søsteren blitt satt bort til en prestegård for å arbeide for maten, og behandlingen av de to søsknene var visst ikke særlig bra. Gutten fant en mulighet til å hjemme seg om bord på en båt som skulle til Norge, nærmere bestemt Tønsberg. Der lurte han seg i land og ble plukket opp av skomakeren, min oldefar Johan Rastad, som tok ham med seg hjem.
Mormor ble etter hvert forelsket i denne unggutten, og etter en stund fant de ut at de ville gifte seg.
Jeg vet ikke hva faren, Johan Rastad, sa om dette, men jeg kan tenke meg at han satte noen betingelser.
Uansett – islenderen lærte det han måtte, ble etter hvert stuert med årets beste eksamenspapirer og gift med min mormor. Sammen fikk de ti barn, og den yngste ble min mor.
Om morfar ble det sagt at han var hjemom etter hver hvalfangstsesong for bare å lage barn.
Å komme til et fremmed land uten å kunne språket og uten å kunne lese eller skrive, er et svært dårlig utgangspunkt. Slik var det da for min morfar, og slik er det i dag for mange av våre nye landsmenn. Min morfar fikk hjelp av min oldefar, skomakeren. Mine tanker går ofte til dem som i dag ikke får hjelp, men ”oppbevart” i et asylmottak.


Tilbaketråkk: Om mormor og morfar (skrevet for tretten år siden) | vestfoldingen
Tilbaketråkk: Flybilletter og leilighet, kongelige og andre, Al Gore og Trump (onsdag 23.april 2025). | vestfoldingen