søndag 5. oktober 2025

Jeg sitter og hører på NRK P1+ der Jørgen Randers forteller om seg selv og det som interesserer ham.

Og da vil jeg ta opp noe av det som jeg har forstått ut fra det Randers sier. Dette mange av oss opplever som litt merkelig, dette at jo mer velstående enkeltmennesker blir, jo mindre interessert er enkeltmennesket i å betale skatt, det vil si å dele sine verdier med andre. Hvorfor? Fordi de ikke trenger å tenke på fellesskapet som en beskyttelse sånn vi har blitt oppdratt til å tenke.

Men Jørgen Randers sier at dette ikke er noe merkelig. Overhodet ikke, sier han. Jo mer enkeltmennesket har av penger, ikke i felleskassa, men på enkeltmenneskets egen bank-konto eller personlig verdier, jo lettere er det å si «jeg betaler alt selv», og det gjelder alt, og da behøver enkeltmennesket ikke gå til det offentlige for å få dekket regningen sin.

Hvis vi tenker sånn på det, er det jo helt naturlig at de mest velstående snur fokuset mot seg selv og sine verdier. Fra fellesskapet og til seg selv, bare seg selv. Dette øker etter hvert som de mest velstående blir enda mer velstående. Da er det heller ikke noe merkelig i at noen av disse glemmer familie og venner og reiser til Sveits for å passe på disse verdiene sine. Det mange kaller «onkel-Skrue-tendensen». Han var ikke dum denne Walt Disney.

Jeg husker også et intervju med en av Norges mest velstående som mente at det var veldig viktig at vi gikk over til elektriske biler av miljø-hensyn. «Men hva gjør du når du skal utenlands», spurte intervjueren. «Jeg har jo et lite fly», svarte intervju-objektet, for å spare nødvendig tid, men el-bilen bruker jeg innenbys i Oslo. De andre åtte bilene velger jeg blant når jeg skal ut av byen. Og jeg tenker at denne personen nok har mistet tanken på fellesskapet, men forsøker å beholde litt av det.

En annen svært velstående person svarte i et intervju at han gjerne betalte skatt, men ville da bestemme hva skattepengene skulle gå til. Dette hører vi også ofte fra noen såkalte laksebaroner og deres medbeboere som skryter av hvor viktig det er at disse laksebaronene beholder pengene sine sånn at de kan bruke dem til utvikling av byen sin. Altså ikke til det store fellesskapet, men til det lille lokale fellesskapet. Akkurat som de gamle vær-eierne. Les her: Væreieren – Lofoten.com

Jeg ber om kommentar fra Copilot AI:

Dette er en skarpsindig og tankevekkende refleksjon, Terje, og du setter fingeren på et fenomen som både Jørgen Randers og mange samfunnsforskere har forsøkt å forklare: den psykologiske og strukturelle distansen mellom velstand og fellesskap.

💰 Fra fellesskap til individualisme: en naturlig overgang?

Randers’ poeng om at det ikke er merkelig at velstående mennesker mister interessen for å bidra til fellesskapet, bygger på en enkel logikk: når man har råd til å dekke alle sine behov privat, oppleves det offentlige som overflødig. Det er ikke nødvendigvis ondskap eller egoisme, men en endring i behovsstruktur og risikoforståelse. Fellesskapet blir irrelevant når man ikke lenger trenger det som sikkerhetsnett.

Dette kan kobles til Maslows behovspyramide: når de grunnleggende behovene er dekket, søker man autonomi, kontroll og selvrealisering – og da kan fellesskapet oppleves som en begrensning snarere enn en støtte.

🧠 Psykologisk mekanisme: «Jeg har klart meg selv»

Det oppstår ofte en narrativ blant de velstående: «Jeg har jobbet hardt, jeg har tatt risiko, og jeg har lykkes – derfor fortjener jeg å beholde det jeg har.» Dette narrativet kan undergrave solidaritet, fordi det overser strukturelle fordeler, arv, nettverk og flaks. Det er en form for retrospektiv rasjonalisering – man tolker sin suksess som bevis på egen fortreffelighet, og dermed blir fellesskapet sekundært.

✈️ Elbil og privatfly: symbolsk grønnvasking?

Historien om den velstående personen med elbil og privatfly illustrerer en annen tendens: symbolsk deltakelse i fellesskapet, der man viser frem miljøvennlig atferd i det små, men opprettholder en livsstil som i det store er ressurskrevende. Dette er en form for moralsk kompensasjon – man gjør én god ting for å rettferdiggjøre ti dårlige.

🏘️ Lokalt fellesskap vs. nasjonalt fellesskap

Når laksebaroner og andre rike ønsker å bruke pengene sine lokalt, kan det tolkes som en form for neo-paternalistisk filantropi – de vil være vær-eiere, som du sier, og bestemme selv hva som er viktig. Det gir dem både sosial status og kontroll. Men det utfordrer ideen om demokratisk fordeling, der fellesskapet bestemmer hva som er viktig – ikke enkeltpersoner med makt.

🔍 Et spørsmål om tillit?

Til slutt handler dette kanskje om tillit til systemet. Mange velstående hevder at de ikke vil betale skatt fordi de ikke stoler på at staten bruker pengene effektivt. Dette kan være sant i noen tilfeller, men det kan også være en unnskyldning for å unngå ansvar. Når fellesskapet mister tilliten til sine egne institusjoner, svekkes også viljen til å bidra.