Om oldefar.

Jeg har ofte vært nysgjerrig på min oldefar. Det eneste jeg hørte om ham fra mor og mormor da jeg var barn, var at han og oldemor bodde på Kaldnes.

Seinere har jeg fått fylt opp med flere deler av hans liv gjennom samtaler med familien, men uten at det har blitt et fullt liv av det jeg har hørt. Bare små setninger. Men jeg forsøker å fylle ut med det lille jeg har, og det historien forteller. Han har forresten blitt intervjuet flere ganger, men selv om jeg har kopi av disse intervjuene kommer det ikke fram i hvilken avis og av hvilken journalist han ble intervjuet. I det intervjuet som jeg re-skrevet er signaturen ARGUS

Kort fortalt het oldefar Johan Olausen Sjuve da han ble født andre august 1883. Foreldrene hans het Anne Marie Eriksen Sjuve og faren var Olav Jacobsen. Han fikk morens etternavn, fordi han ble født utenfor ekteskap, såkalt «uægte».

Faren er beskrevet som ungkar og moren som pike. Om disse har jeg ikke funnet mye foreløpig, men oldefar forteller i et intervju at han vokste opp sammen med foreldrene. Dette har jeg ikke fått bekreftet, så vi får akseptere at dette er usikkert.

Oldefar vokste i alle fall opp og ble en sterk arbeidskar og søkte seg etter hvert til hvalfangsten der de tjente godt med penger, men i og med at han var født uægte, og at dette ikke var spesielt populært blant dem som bestemte hvem som skulle få jobb, så fikk han nei, om og om igjen.

Men etter hvert fikk han seg kone. Amalie Rastad het hun som ble min oldemor, og hun var «ægte-født», så han tok navnet hennes, så fra da het han Johan Olausen Rastad, og da fikk han jobb på hvalfangst. Dette må ha vært på 1880-tallet da hvalfangsten foregikk i Finnmark. Se vedlegg 1.

Hvalfangsten i Finnmark ble forbudt ved lov i 1904 og flyttet seg da nordover til Svalbard og derfra til Vest-Afrika før den ble avviklet i Sørishavet, for det var stort behov for spekket som de hentet fra hvalen.

Oldefar ble etter hvert godt kjent som spekk-koker og med tilnavnet «Unge Rastad», et navn som fulgte ham i alle de femtién årene han var yrkesaktiv på hvalfangst. Han var syttito eller syttitre år da han sluttet på hvalfangst.

Hvalfangsten hadde sine sesonger, og dette betydde fritid på sommeren. Dette var ikke aktuelt for Unge Rastad, så han lærte seg å lage støvler, av den typen som hvalfangerne brukte, høyskaftede støvler med grove såler og av lær, sånn at hvalfangerne selv kunne vedlikeholde dem med spekket fra hvalen.

Om morfar.

Sånn rundt 1905 vandret en femtenårig islending rundt på bryggene i Tønsberg. Han kom fra en av skutene som lå til kai i byen. Båten hadde vært på Island og fått med seg en rømling. Denne unggutten som bare snakket islandsk og ikke kunne verken lese eller skrive, ble fanget opp av oldefar som måtte over til Kaldnes på den andre siden av kanalen for å spørre oldemor Amalie om han kunne ta med seg denne islendingen hjem. Dette overhørte mormor som da var i femten-årsalderen og ble i fyr og flamme. Da hun hørte ordet islending, tenkte hun med en gang på en Islandshest, så hun ble svært skuffet da oldefar kom trekkende inn med den islandske guttungen. Denne historien har mormor fortalt mange ganger, for denne gutten ble etter hvert gift med mormor og fikk oldefar som svigerfar.

Oldemor Amalie og oldefar Johan fikk etter hvert fire døtre og flere fosterbarn, blant dem min morfar. Døtrene het Olufine, Ellen Marie, Anna og Hilda, men Olufine var den eneste som giftet seg med en av husets fostersønner.

Kopiene av avisintervjuene er ikke av beste kvalitet, så jeg går over til å reskrive dem. Det første intervjuet som jeg har fått, ble gjort da han var åttien år gammel, og sånn er det rett nedskrevet av meg.

Johan Rastad. Navnet sier ikke så mye, men for de som kjenner ham, sier det en god del. Sjøl om han kanskje ikke er landets eldste hvalfanger, så er han i hvert fall en av de aller eldste, og det er et spørsmål om det fins andre i Norge i dag som har vært på så mange sesonger på hvalfangst som han. Rastad har vært avgårde 51 sesonger, et imponerende antall. Han har vært nesten over alt på kloden hvor norske selskaper har drevet fangst. Rastad så dagens lys på Sjue i Høyjord i året 1883. I den tia var det omgangsskoler, og der lærte vi katekisma og forklaring, bibelhistoria, salmeboka og testamentet, forteller han. Det året jeg reiste på hvalfangst første gang, var jeg 21 og akkurat gammel nok til at jeg skulle vært på Gardermoen. Jeg gikk til lensmann som skrev en attest på at jeg var fritatt siden jeg skulle reise til sjøs. Det gikk i orden, og vi reiste, jeg og 5 stykker til fra samme stedet. Det året fanget vi med to hvalbåter, «Finn» og «Frey». Markus Bull som hadde vært hos Svend Foyn inntil han tok til for seg sjøl, var bestyrer, og selskapet bestod av Thorvald Bruu, Hvistendal, prosten Beilegård og gamle Råen. Fangsten foregikk etter Svend Foyns metoder. Den sesongen ble utbyttet 40 blåhval, fordelt med 20 på hver båt. Hjemkomsten etter den sesongen fortonet seg nokså merkelig. I gamle dager var det for vane at hele bygda gikk i kjerka søndag. Etter preken ble det nemlig lest opp kunngjøringer og proklamasjoner på kjerkebakken, og meddelt om auksjoner som skulle holdes. Vi ante fred og ingen fare, vi 6 som var nyss hjemkomne, da klokkern plutselig leser opp navnene våre, og meddeler at vi er blitt ilagt 20 kroner i mulkt, fordi vi har stikki av fra rekrutten. Sambygdingene glante på oss som vi skulle vært noe rart no’, og det var ikke fritt for at vi fikk noen lange neser. En måneds tid etterpå skulle det holdes sesjon, og Rastad skranglet av sted til lensmannen for å ordne opp i mulktforelegget. På veien innhentet han flere av de øvrige synderne som hoppet på karjolen, og av sted til lensmann Larsen i Andebu bar det. Da de kom fram ville de andre at jeg skulle stige på først. Rastad smiler ved tanken, men nei, sa jeg, nå har dere fått kjøre, så nå kan dere gå først inn. De andre gikk inn en etter en og betalte, og så ble det Raastads tur.

• Nå, Johan, sa lensmann Larsen, har du tenkt å betale mulkta di?
• Nei, ikke akkurat det, sa Rastad, men vi kan jo snakke om det.

Dermed dro han opp arket der det sto svart på hvitt med lensmannens egen underskrift at han var «trukket» for militærtjeneste.

• Javel, sa lensmann Larsen likegyldig og ville feie hele greia ned i papirkørja.
• Nei, stopp nå litt, lensmann, sa Rastad, det papiret må jeg nok beholde til saka er i orden.

Det ble til at lensmann måtte gi seg og innrømme at han hadde gjort en feil. Men Rastad sparte 20 kroner. Og det var mange penger i den tida, sjøl for en hvalfanger.

Markus Bull begynte i 1889 som bestyrer ved Indstasjonen i Tenvik. Rastad var med her også. Første året ble fangsten 20 hval på de to båtene Finn og Frøy. Siden gikk den nedover, og det hendte at Bull for å få full fangst kjøpte hval av andre båter for 1000 kroner stykket.

I 1905 flytta Rastad fra Vest-Finnmark til Spitsbergen. Lars Iversen fra Tjøme var bestyrer. Her likte han seg ikke noe større og sluttet om høsten. Han skiftet selskap og ble med Salvesen til Færøyene hvor han holdt på til 1909. Det var lite og dårlig utbytte. Kunne dreie seg om 3-4000 fat i sesongen.

• Hvor mye kunne du tjene på den tia?
• Det var ikke så flust. Mellom 400 og 500 kroner. Om det ble mer eller mindre avhang av overtida og annet småtteri.
• Når begynte du på Sør Georgia?
• Jeg var med å bygde landstasjonen i 1909. Det  var med Salvesen. Vi fanget med to båter, Svana og Semla og oppnådde en fangst av 16 000 fat. Det  var 200 mann på landstasjonen første året. Mye snø. Når vi gikk i land, datt vi i til opp under armene. Det var seks brakker på øya, omframt bestyrerens bolig. Det var Nikolai Henriksen fra Tønsberg som hadde den jobben. Stasjonen hadde atten spekk-kokerier. Da jeg la opp i 1937, var det tolv koker på øya, men disse var riktignok større. Den største stasjonen vi bygde, ble siden tatt av et snøras, og det omkom fire – fem mann.
• Du har jo kunnet følge hvalfangstens utvikling gjennom femtien år. Hva synes du om den?
• Det går jo ikke an å sammenligne datia med de forholdene som er i dag. Allting har blitt lettere, særlig for arbeiderne, og det eneste som ennå er det samme, er flenserne som fortsatt skjærer.
• Fortell litt om forhyringa i gamle dager.
• Forhyringene fant som regel sted 2.dag nyttår. Det var fast takst. Stamplassene var Gamle Brittannia på Nedre Gate hvor Hans Balken var vert, eller det kunne også være på Samlaget hvor det var servering av øl og dram i den tia. Når partene begynte å bli litt bedugget, tok akkorderingene om hyre og part til, og det var ikke alltid det løp så heldig av. Som regel ble det mye krangel og høyrøstet snakk.

Rastad var 73 år gammel da han var ute på sin nest siste sesong. Da han ble forhyrt, sa den engelske konsulen:

• Der har vi sannelig unggutten Rastad også. Det er deg vi har venta på.

Nå er Rastad 81 år gammel, men det skulle ingen kunne gjette. Han feiret diamantbryllup for en tid sia.

Da vi går, sier han: «Det var noe skitt at Leganger Hansen la opp. Hadde han fortsatt på hvalfangst, så hadde ikke jeg gitt meg heller. Jeg skulle like gjerne klart jobben der nede, som å gå å rusle her hjemme.

Og det tviler vi ikke et sekund på.

Signert ARGUS.

Vedlegg 1.

Fra internett har jeg hentet følgende:

🐋 Hvalfangsteventyret i Finnmark på 1800-tallet var en dramatisk og teknologisk revolusjonerende epoke som satte dype spor i norsk kysthistorie. Her er noen høydepunkter fra denne fascinerende perioden:

🚢 Starten på moderne hvalfangst

• I 1864 kom pioneren Svend Foyn til Varangerfjorden med verdens første dampdrevne hvalfangstskute, Spes et Fides. Dette markerte starten på moderne hvalfangst i Finnmark.
• Foyn utviklet granatharpunen og tok i bruk dampmaskiner i hvalskipene, noe som gjorde fangsten langt mer effektiv.

🏭 Industriell vekst og lokale stasjoner

• På 1880-tallet eksploderte aktiviteten: over 20 selskaper opererte med 34 hvalfangstskip i Finnmark.
• Det ble etablert flere hvalfangststasjoner langs kysten, blant annet ved Bussesundet i Vardø. Kjente navn inkluderer Tanahorn, Thekla, Haabet og Christiania Hvalfangerselskap.

⚓ Kjente aktører og dramatikk

• Sandefjordrederen Albert Grøn var en sentral figur. Han etablerte flere selskaper og drev fangst fra Kobbholmfjorden og Svartnes.
• I 1885 forliste fangstskipet Glimt etter en krutteksplosjon ved Murmansk, men alle ombord overlevde.

🌊 Samspill med fiskerinæringen

• Hvalfangsten skapte konflikt med fiskerne, som mente hvalene hjalp til med å jage fiskestimene inn mot land. Dette førte til at Stortinget forbød hvalfangst i 1904 i norske farvann.