fredag 16. mai 2025

Dagens innhold:

• Dagen før grunnlovsdagen.
• Været.
• Obamas besøk.
• Lungene mine.
• Ødelagt sykehus i Gaza.
• Forstøverapparatet.
• Parkeringslapp.

I dag er det dagen før dagen da vi som vanlig feirer grunnloven vår, og i morgen skal barnebarnet vårt gå i barnetoget for første gang. Vi skal spise lunsj på Kafka og senere er vi invitert til samling rundt grillen hos venner. Men i dag skal vi følge en venn til sitt siste hvilested, noe som alltid er svært trist.

Klokka er åtte på morgenen, det er sol fra skyfri himmel og temperaturen ute er tolv grader, altså ikke så veldig varmt, men vi regner med at det blir varmere ut over dagen.

I dagens fredagspanel på NRK snakker de om Obamas besøk. Vi hører at mange ikke er imponert, men sånn er det vel når gamle helter snakker om nå- og fremtiden. Og inntekter skal han jo ha, han som alle andre. Så da blir det bøker og foredrag da, og så lenge folk vil betale for det, så er vel dette greit.

Lungene mine har en dårligere dag med mye slarking, så etter frokost blir det nok en halvtime i forstøver-apparatet.

Fra Gaza hører vi at Netanyahus Israel har angrepet og ødelagt enda et sykehus. Dette begynner å bli så vanvittig vanlig at nyhetene derfra havner langt ned på nyhetslistene, og i går hørte vi i et intervju av Wolasmal med et israelsk regjeringsmedlem om hvordan de ser på sin og palestinernes situasjon.

Klokka er snart elleve formiddag, og jeg har hatt min halvtime i forstøverapparatet. Jeg har fortsatt mye guffe i lungene som jeg hoster opp, og snart skal vi følge vår venn på den siste reisen.

Klokka er halv fire og vi avsluttet dagen med et besøk på Kafka med et par venner. Etter nesten en time ymtet mannen blant vårt vennepar noe om parkeringstid samtidig som han spurte om hvor jeg hadde parkert.

• Utenfor Vinmonopolet, svarte jeg.
• Men der er det jo bare femten minutters parkering, svarte han.
• Femten minutter, utbrøt jeg, og jeg har stått der snart en time.
• Da kan du jo bare slappe av, sier kameraten, da har du allerede fått parkeringslapp.

Jeg overlot til Inger Johanne å betale, og la i vei mot gata der bilen sto. Vel framme pustet jeg lettet ut. Ingen lapp, heldigvis, og satte meg inn i bilen. Men hva er det jeg ser der, tenkte jeg. En rød lapp helt nederst i under vindusviskeren? Så der tok de meg allikevel. Jeg spratt ut av bilen, grep tak i den røde lappen, leste det som sto der og pustet lettet ut. Så kommunen vår er menneskelig, tenkte jeg, og tusen takk for det.

Minner fra 2009:

Bilder: