Det er kveld og det begynner å bli mørkt. Jeg ser ikke fuglene lenger; dem som korer hverandre i stativet med tak; det stativet jeg snekret sammen tidligere i høst. Det ble ganske fint, selv om kråkene lett kom til maten ved å stå på en gren i hekken. Jeg tok stativet ned og slo på en planke slik at det ble umulig for dem å få fotfeste. Da prøvde de å stå på bakken og flakse vertikalt oppover for å nappe til seg solsikkefrøene fra fuglemateren, men etter en times tid ga de opp.

I går kveld var Inger Johanne og jeg på konsert med Nordic Tenors. Jeg er glad i klassisk musikk og disse unge tenorene blandet den klassiske delen med julesanger og lun humor. De samlet fullt hus av årgangene pluss femti år. De yngre var nok på Eidsvåg-konserten på Hjertnes.

Jeg nynnet en av melodiene for meg selv mens jeg jogget-løp-gikk rundt Bugårdsdammen i dag tidlig, helt til jeg ble opptatt av at alle endene hadde samlet seg i en stor gruppe rett ved lekeplassen. Kanskje de ventet på at andefar Tom skulle hente dem inn? Jeg tror forresten det er for tidlig. Han pleier å vente til isen begynner å legge seg på vannet. Det var forresten mange flere ender enn tidligere. Kanskje gjeddene har blitt færre eller at de har blitt lei av andunger? For et par år siden var de skumle til å forsyne seg av de små.

Etter oppvarmingen i parken hentet jeg ryggsekken med vannflasken og joggeskoene. Den sto klar i gangen slik at jeg raskt kunne gripe den og fortsatte opp til E2 som er det lokale treningsinstituttet. De siste onsdagene har det vært ganske få mennesker der oppe. Kanskje juleforberedelsene tar tiden til folk sånn midt i uken?

Da jeg kom hjem var huset tomt. Inger Johanne ”had left the building” for å starte skoledagen, og jeg måtte spise frokost alene. I morgen kommer Obama til Oslo. Sofia gleder seg å jobbe på Nobelbanketten, men hun får ikke servere ham, ”det vet jeg”, sa hun da vi snakket med henne på mandag. Hun elsker det at det skjer noe.

Jeg var hos Byggmakker Carlsen i ettermiddag og kjøpte rundstokk til rekkverk i gangen. Mor nevner denne mangelen hver gang hun er hos oss. ”Jeg trenger noe å støtte meg til”, sier hun. Nå skal dette ordnes, men jeg får vente til Inger Johanne kommer hjem fra jobben slik at vi bli enige om hva som er riktig høyde for et slikt rekkverk. Da jeg monterte den nye postkassen for noen uker siden, syntes hun at den ble plassert altfor høyt. Jeg tenkte at jeg måtte sørge for at unger ikke nådde opp, men jeg ser nå at den med fordel kunne vært lavere.

Nå er klokken snart fem. Hvor blir Inger Johanne av? Hun pleier da ikke å bli så sen? Ja ja, de har vel blitt innkalt til et eller annet møte og middagen er halvferdig, så den siste finish’en går ganske raskt.