tirsdag 17. desember 2024

Klokka er ti, det er tre plussgrader, pent vær, og vi skal over til den andre siden av Oslofjorden, til Våler kirkegård der svigermor og svigerfar ligger og deretter til venner på Jeløya. Venner som jeg også fikk med meg da jeg traff Inger Johanne for over femti år siden. Og takk for det.

I avisa leser jeg at det antageligvis har vært hærverk på lysene på Mokollen. Man vet ikke om det har vært hærverk, men antageligvis, skriver avisen. Nå i kveld er de på nytt tent, og takk for det. Vi ser dem hver kveld når det er mørkt.

Ungdom som ikke har noe å finne på, kan lett gjøre noe de ikke skal, for eksempel drive hærverk, noe som nok har skjedd i alle år.

Når jeg går langs Modalveien ser jeg at mange brøytestikker har blitt revet opp og kastet til side. Dette er en populær skolevei, så det er lett å tenke at her har vi noen elever som har vært frustrerte, og derfor brukt kreftene sine på noen brøytestikker.

Før hadde vi skauen til frilek og energibruk, men nå er det ikke så mye skog nær der folk bor, og det er synd, så da bruker vel ungdommen sin energi til å rive opp brøytestikker og ødelegge lysene på juletreet på Mokollen.

Nå er klokka snart elleve på kvelden. Inger Johanne har lagt seg, og jeg sitter her og skriver og tenker tilbake på dagen i dag. En dag som startet med at vi tok opp både sylte, lever og spekk fra fryseren. Før vi satte oss i bilen og kjørte innom Gjennestad for å kjøpe det som skulle brukes som pynt på grava til svigermor og svigerfar.

Da vi kom til Horten, lå fergen klar, en av de nyere, og ventet på oss. Ikke mange biler i kø og derfor heller ikke mange biler om bord da vi la fra kaia, men da vi kom til Moss var det kø, noe vi snakker om hver gang vi skal bruke Bastøfergen. Stakkars mossinger, sier vi til hverandre. Men vi kom oss da til slutt gjennom byen og gjennom tunellen på vei til Våler kirke der vi giftet oss høsten 1972, for femtito år siden.

Vi møtte skoleelever som sikkert kom fra årets skolegudstjeneste og en mann som sikkert var presten da vi gikk ut av bilen på kirkens parkeringsplass.

Gravlunden var som før. Vi pyntet opp med krans og lys, helt enkelt. Vi hadde med granbar også, men det enkle er ofte det beste. Og jeg tenkte tilbake på 4H-avslutningen på Sem, et år da jeg var fjorten år. Jeg hadde som oppgave å dyrke purre og skulle stille ut resultatet. Mange hadde svært forseggjorte utstillinger, men jeg hadde bare noen minutter til rådighet før dommerne skulle komme og vurdere produkt, utstilling og årsrapport. Det ble fire stykker purre ved siden av hverandre, med et par centimeters avstand mellom dem og to liggende på skrå oppå de fire. Da dommerne hadde sett og vurdert, kom resultatet muntlig og skriftlig. Jeg husker godt det de sa:

• Flotte produkter, enkel og ren utstilling og en meget bra rapport. Og jeg tenkte at «det enkleste er det beste, bare produkt og rapport er bra».

Og sammen med våre venner på Jeløya fikk vi en fin prat og en god avslutning på dagen i dag.

Minner:

Bilder: