De mange krigene vi luktet på om bord i Thorsholm (1966-1968).
I alle tider har det pågått kriger, noen store og noen små.
Da jeg var om bord i Thorsholm i perioden 1966 til 1968, ble vi sendt til noen av disse stedene, og når jeg senere fortalte andre om disse anløpene, så de bare uforstående på meg.
- «Terje, nå må du gi deg med disse historiene», sa en kamerat til meg, «jeg har jo ikke hørt om disse stedene engang».
Den store krigen den gangen var Vietnamkrigen. Det var den alt dreide seg om. Småkrigene var inne i land, ikke mellom land.
I Sør-Afrika ble svarte skutt ned og eller fengslet uten dom. Da vi hadde vært der, og jeg ringte hjem, spurte mor og far om vi ble rammet av det som skjedde der, men som jeg sa så var vi på kysten, langt fra den nordlige delen der overgrepene var verst.
Selvfølgelig hørte og så vi overgrep i det daglige, men det var ikke noe vi hadde noe med, men jeg la disse hendelsene på minnet og tenkte mitt.
Overgrepene gjorde at mange fastboende følte seg utrygge, noen så utrygge at de flyttet, men dette var noe som gjaldt de fastboende og ikke oss sjøfolk. Vi hadde vår sikkerhet om bord. Det var der vi bodde.
Kampen mellom biafranere og regjeringsmakten i Nigeria, så vi heller ikke noe til, enda vi var langt oppe i Port Harcourt i Bonny River, kloss i Biafra. Det vi alle hørte om derfra var blokaden som førte til at mange sultet, men det var en frigjøringskrig som førte til blokaden, og når vi hørte om og diskuterte denne om bord, argumenterte mange med at «tenk hvis Bergen ville frigjøre seg fra Norge, hva ville den norske regjering gjøre da?»
Vår opplevelse av seksdagerskrigen mellom Israel og Egypt har jeg tidligere skrevet om. Det var jo en større krig, men den varte jo særdeles kort selv om de som var om bord i båtene som ble liggende igjen i Great Bitter Lake da vi dro, opplevde det annerledes.
I Lille Aden, på østsiden av Adenbukta, var det også krig, slik vi så det. Vi ble liggende på reia og så og hørte på helikoptrene som svevde over byen, den gamle byen som begynte nede på havna og steg innover mot land før bebyggelsen stoppet i fjellet som reiste seg bratt som en vegg mot ørkenen bak.
En av våre var i land hos lege og kunne rapportere at de skjøt i gatene og kastet småbomber inn i barene der det hovedsakelig var engelskmenn. De andre fastboende var muslimer og frekventerte ikke steder der det ble solgt alkohol. I dag vet vi om alle dem som kaller seg «muslim light» og drikker alkohol, men den gangen ble nok alt oppfattet mer sort og hvitt.
På den andre siden av Adenbukta, i Djibouti, var det også en liten krig mellom Somalia og Frankrike, selv om uoverensstemmelsene ble holdt i sjakk av fremmedlegionen som var overalt i gatene da vi var der. De fastboende somalierne ville at Djibouti skulle være en del av Somalia, mens Frankrike som fortsatt ville være en verdensmakt, trengte dette stedet som en utpost mot Det Indiske Hav. Da noen av oss gikk i land, var det med skipperens advarende ord i ørene. Husk at fremmedlegionen arresterer folk i hytt og vær for å innrullere dem som fremmedlegionærer, og har dere en gang blitt en del av den franske fremmedlegionen, er det vanskelig å komme derfra. Derfor så vi selvfølgelig fremmedlegionærer overalt, men i gatene oppførte de seg som folk flest, så det var vel uvitenhet at legionen ble oppfattet som så farlig.
