Minner – «Nøkken», ropte Jon Eddy.

Nedenfor gården der vi bodde, gikk det vi kalte «Bekken». Dit fikk vi ikke lov til å gå. «Der bor Nøkken», fortalte de voksne. De behøvde ikke si noe mer. Nøkken var farlig. Det hørte vi på navnet. Men ordet «farlig» trigget tremenningen min. Det som var farlig måtte undersøkes, mente han.

«Vi får ikke lov», sa jeg hver gang Jon Eddy foreslå å undersøke Bekken. Jeg husker at skuldrene hans sank hver gang jeg avslo forslagene hans.

«Det æ’kke falig, Terje», sa han, «det er bare de voksne som tror det. Dessuten får vi bare juling hvis de oppdager det».

Jeg tror ikke jeg skjønte hva han mente med juling, men etter hvert som vi ble eldre, forsto jeg at min snille tante Erna, brukte det noen kalte lusinger når ungene gjorde noe galt. Morfar brukte å si at hver gang Jon Eddy vokste noen centimeter, klarte tante Erna å slå dem ned igjen.

Uansett, til slutt klarte tremenningen min å overtale meg, og etter å ha forsert jordet der kornet hadde bli tresket vekk slik at bare de stive stubbene sto igjen, lå vi ved bredden av bekken og så ned i vannet. Vi hadde nok fortsatt å sjekke mer av bekken hvis vi ikke hadde oppdaget noe blankt som beveget seg på bunnen.

«Nøkken», ropte Jon Eddy og spratt oppover mot gården igjen, mens jeg fulgte etter i litt langsommere tempo. Mens Jon Eddy var liten og spretten, var jeg mer av den tyngre og rundere typen, så det gikk litt tregere.

«Så du’n», spurte jeg da jeg nådde ham igjen.

«Ja, gjorde ikke du?», svarte han.

Etter det var vi begge skjønt enige om at vi begge hadde sett Nøkken, og selv i dag mener jeg å huske hvordan den så ut. Ikke klart og tydelig, men mer som en blank fantasifigur der nede på bunnen av bekken.