Endelig hverdag.

Sånn er det å være pensjonist. Det mest praktiske er hverdagene. Da kan vi være alene om å ha disse dagene som fridager.

Jeg skal blant annet hente egg som vi bestilte hos Furuegg i går. Egentlig litt rart, men Mathisen tok imot bestilling selv om det var helligdag i går. Jeg er jo her, sa han, så det var all right.

I nyhetene

hører vi som vanlig om Ukraina og Russland. Endelig har Russland også fått smake på medisinen som daler ned fra oven og eksploderer. Sannsynligvis er det russere som er ansvarlige, russere som er uenig med Putin.

NATOs utenriksministermøte

skal arrangeres i Oslo i denne uka, og dette setter hovedstaden litt på hodet. Kanskje litt spesielt at dette møtet arrangeres så kort tid etter at vi har hatt besøk av USS Gerald R. Ford. Men sånne ting markerer oss som et viktig land innen NATO.

Og Erdogan har vunnet

i Tyrkia, og hva dette betyr for oss, vet vi ikke, men demokrati er demokrati, selv om valgkampen var veldig skjev siden nitti prosent av Tyrkias medier styres av Erdogan.

Fra Afrika

hører vi at Uganda har fått en lov om dødsstraff mot homofili. Dermed er det nå tretti land i Afrika som har lover mot det vi regner som en menneskerett.

I går

gikk Inger Johanne alene tur-retur Birgit og Rolf. Dette var mye bedre enn det jeg trodde hun klart. Samtidig lå jeg slanget i sola her hjemme. Jeg hadde jo gått «ryggrunden» på formiddagen, så da tålte jeg vel denne avslapningen, mente jeg.

Og sent i går kveld

viste Jacob Ingebrigtsen seg igjen og vant sin femtenhundre meter i Marokko med klar margin. Denne nyheten er så liten nyhet at jeg ikke fant den verken på Aftenposten eller VG i dag. Altså som forventet.