Kapitel 31 – Sommerfjøset, skytebane og skogbrann (i tiden 1959-1962)

Det foregikk og hendte så mangt på gårdene på Lensberg, og noen av hendingene er ganske fastspikret i hukommelsen min. Jeg var mellom tolv og fjorten år på den tiden som jeg skriver om nå.

Om somrene var sommerfjøset ganske sentralt, tett ved Tønsberg skytebane og skogen rundt. Kuene skulle stelles og mange av oss fikk jobb som anvisere på skytebanen, en godt betalt jobb for oss som var i begynnelsen av tenårene. Som premie for steady oppmøte fikk vi også undervisning i skyting. Kanskje de tenkte på rekrutteringen de aldrende skytterne som sto for denne undervisningen.

Det jeg husker best fra denne delen var hvordan vi skulle behandle geværet slik at det ikke skulle oppstå uhell. Th. Marthinsen var den som vi alle så opp til, og det navnet alle henviste til. «Th. Marthinsen ville ikke gjort det slik», hørte jeg når jeg gjorde noe galt. Skjelland var et annet skytternavn, men det navnet hørte til det konkurrerende skytterlaget som holdt til på Sem skytebane, så det ble ikke nevnt så ofte blant Tønsbergskytterne.

Tønsberg skytterlag hadde et eget klubblokale, avbildet under, ikke stort, men særdeles stilig innvendig med tykke skinnstoler som vi unge likte godt å kroe oss i, og etter anviserjobbene hendte det at vi fikk en brus eller to inne i huset.

En dag kjente vi alle sterk røyklukt på gården, sånn lukt som vi kjenner når gran og furu blir brent på bål, og raskt gikk løpeordet fra person til person og fra gård til gård. Skogbrann, skogbrann, skogbrann.

Fra alle gårdene strømmet det til folk, både gående og løpende, med traktorer og biler, også vi ungene som luktet spenning. Alle hadde kurs for sommerfjøset og skytebanen. Det var skogen bak skyteskivene som brant, og derfor ble skylden raskt lagt på skytingen? Kanskje en stålmantel som hadde truffet en stein og skapt gnist som igjen skapte ild i tørre kvister?

Vi så hele trær som brant, barnålene knitret og luktet, og noen trær falt, så det gikk ikke lang tid før noen fant ut at her kunne det bli farlig for unger, og dermed ble vi sendt hjem. Jeg husker at jeg, sammen med mange andre, ble stående ved sommerfjøset for å følge med på det som skjedde.

Dagen etter hadde vi nok å snakke om, både på skolen og på gårdene.