Hvor langt tilbake i våre egne liv 

klarer vi å huske detaljer? Det er det nok mange som har diskutert og tenkt gjennom. Jeg for min del er helt overbevist om at jeg husker enkelte detaljer fra vårt første kjøkken, i den første boenheten, der mor og far etablerte seg da jeg ble født. 

Kjøkkenet besto av et lavt skap med et rundt og emaljert vaskevannsfat på toppen. Ved siden av dette skapet hadde vi en hjørnesofa. Alt var plassert i en veranda med rutete glass på to sider og med trapp ned til plenen. Verandaen var ikke vinterisolert, men jeg ble født første juni i 1947, som var en av de varmeste somrene i det tjuende århundret, så det gikk greit. 

Verre var det da vinteren kom med de vanlige kuldegradene. Da frøs vannet i vaskevannsfatet, fortalte mor, men heldigvis var vår leilighet en del av det relativt store huset til mormor og morfar der mor og hennes ti søsken hadde vokst opp, så vi hadde fått morfars røkesalong til disposisjon som stue, og ellers var jeg mye sammen med mormor på hennes og morfars kjøkken når mor jobbet på Bakkens Planteskole som nå er en del av Plantasjen-kjeden. Alt mens far var på jobb på bondegårdene på den andre siden av byen, på «landet» som vi brukte å si. Han syklet fra gård til gård og sjekket tilstanden til melka som kuene ga fra seg og rapporterte tilbake til meieriet i Tønsberg.

For at leserne skal forstå geografien, så må jeg fortelle at vi bodde på Øya eller det som heter Nøtterøy, omtrent midt på øya, på en gård som het Solli i Natvallveien som slynger seg fra Semsveien til Kirkeveien, og her var mitt paradis i mine første åtte år.