Kapitel 86 – Sengen er full av insekter og hvor er MT Thorshov?

Juli – august 1969.

Jeg våknet av at bilen stanset i en forstadsgate med to og tre etasjes hus. Mens jeg fortsatt var i halvsøvne og gikk sjåføren ut uten å si noe. Han forsvant inn i et hus på den andre siden av gaten. Det var fortsatt mørkt ute, noe som ikke var spesielt merkverdig når jeg så på klokken. Jeg åpnet bildøren. Varmen slo imot meg som en kontrast til den luftkondisjonerte temperaturen inne i bilen. Jeg var kvalm, tørst og trett og lengtet etter å strekke meg ut på den nærmeste køya jeg kunne finne. Jeg gikk ut på fortauet og ruslet rundt for å få blodomløpet i gang.

Jeg så mot huset der sjåføren hadde forsvunnet inn. Over døren hang et skilt som pekte rett imot meg slik at jeg bare så enden av det. Jeg gikk nedover veien et lite stykke for å få se om det sto skrevet noe på det. Det gjorde det, men kun med arabisk skrift. Jeg vurderte om jeg skulle følge etter ham, men før jeg hadde tatt beslutningen kom han ut igjen og krysset gaten i retning av meg. Han åpnet bagasjerommet og tok ut kofferten min.

• «This is your hotel», sa han og gikk tilbake samme veien som han hadde kommet.

Jeg fulgte etter. Vi kom inn i en vestibyle med en liten resepsjonsdisk på vår høyre side og en oppadgående trapp på den venstre. Foran oss, helt innerst i vestibylen så jeg en åpen dør. Det var visst dit vi skulle. Det var i alle fall inn der følgesvennen min forsvant med meg som en skygge tett etter.

Rommet var et kvadratisk og ganske mørkt kontor som var velfylt av et skrivebord med en mann i en stol med ryggen mot veggen og en sofa for besøkende på den andre siden. Mellom skrivebordet og sofaen sto vi to nyankomne. Praten mellom de to gikk på arabisk, men plutselig ble jeg oppdaget. Mannen bak skrivebordet reiste seg opp, gikk smilende rundt enden på det med hilsehånden i retning av meg og fortsatte på engelsk:

• «Welcome to my hotel! I have a very good room for you».

Etter å ha sett på passet mitt og notert noe i en protokollignende bok, tok han kofferten og gikk ut av kontoret og opp trappen som jeg hadde lagt merke til idet jeg kom inn i vestibylen. Jeg fulgte etter. Han stoppet i annen etasje der han åpnet en dør inn til et rom med en bred seng og en mørk dør og ellers ingen ting annet. Han satte fra seg kofferten på gulvet, smilte og forlot meg.

Jeg åpnet den mørke døren som viste seg å føre inn til et rom med en dusj, en vask og et vanntoalett.

• «Dusj»,tenkte jeg, «det er det jeg trenger nå».

Jeg åpnet kofferten, tok ut toalettmappa, flådde av meg klærne som jeg la på den ene siden av den brede senga, slepte den trøtte kroppen min inn i badet og skrudde på dusjen med stor forventning.

• «Hva f—-?»

Kun en tynn vannstråle kom ut fra dusjhodet. Jeg skrudde dusjen helt opp i håp om flere stråler, men mitt håp ble gjort fullstendig til skamme. Den tynne strålen endret overhodet ikke karakter, så jeg fortrengte behovet for en dusj og bestemte meg for at det mest presserende var køya, men det behovet ble også raskt glemt idet jeg løftet av lakenet. Under overlakenet var det fullt av prikker, prikker som beveget seg. Skulle jeg dele seng med disse dyrene? Ikke tale om!

Få minutter etter sto jeg i døråpningen inn til hotellvertens kontor. Han så sørgmodig på meg, mens han forklarte og beklaget seg over at han ikke hadde flere ledige rom, men han hadde en løsning klar. Jeg kunne ligge på sofaen på kontoret hans. Jeg så på den digre skinnsofaen der det var god plass til meg.

• «It’s no problem. I will be working here all the night. Office work, you know».

Jeg hadde ikke krefter til å protestere, og hva ville det nytte? Jeg sa bare takk, la meg nedpå og snudde meg mot veggen. Han smilte og kom med et pledd som han la over meg, og dermed var jeg borte i drømmeland.

Jeg våknet. Verten min satt fortsatt ved skrivebordet sitt. Jeg så mot det ene lille vinduet over hodet hans, et vindu med jerngitter. Det var fortsatt mørkt. Klokken på veggen viste at det ennå ikke var blitt dag og at jeg bare hadde sovet et par timer. Han løftet på hodet og smilte.

• «You are awake?»

Jeg nikket og kjente meg langt fra så trøtt som da jeg la meg, så jeg spurte om det var langt ut til oljeterminalene. I stedet for et svar, fikk jeg et spørsmål.

• «Do you need transport?»

Jeg bekreftet at jeg gjorde det, og han hadde løsningen.

• «I have a friend», sa han.

Disse evinnelige vennene, tenkte jeg, og slo til. Penger var jo ikke noe problem. Jeg hadde fått reisepenger fra rederiet, og dessuten hadde jeg garantien «TO WHOM IT MAY CONCERN».

Vi fortsatte å prate. Han fortalte om hotellet, at det var «family business» og at han drev det sammen med faren og sønnene. Dermed var han i gang med å fortelle sin og familiens livshistorie mens jeg tenkte over hvor lett det var å få folk til å snakke når en er villig til å lytte. Innimellom duppet jeg av uten at han merket det. Han bare fortsatte å prate.

Etter hvert lysnet det av dag. Jeg hentet kofferten min fra rommet i annen etasje og betalte med noen av de amerikanske dollarene som rederiet hadde utstyrt meg med før jeg reiste. Hotellverten serverte noen søte kaker og kaffe, så jeg fikk stagget den verste morgensulten. Ikke akkurat norsk frokost, men det dugde.

Nå ventet vi på sjåførvennen hans. Jeg tenkte at det kanskje var han som kjørte meg hit, men da den nye sjåføren kom, så jeg at det var en ny venn.

Det ble ny klemming, kyssing i luften, og deretter skulle han jammen gjøre det samme med meg. Jeg tenkte at jeg nå var blitt en av hans personlige venner, så jeg fikk bare svare på samme måte. Han smilte og lo anerkjennende.

Jeg satte meg inn i forsetet ved siden av den nye sjåføren i et nytt amerikansk digert «bilflak» som han kjørte fram og tilbake for å dytte vekk bilene som sto tett i tett både foran og bak. Da jeg spurte om ikke dyttingen skadet de andre bilene, svarte han at de aldri satte på håndbrekket når de parkerte. Dermed kunne de parkere inntil hverandre, støtfanger mot støtfanger. Når de da skulle ut, var det bare å dytte, først forover og så bakover. Dermed ble det plass nok til å svinge ut i veien. Så var praten i gang. Han fortalte om seg og sitt mens jeg kom med små kommentarer.

Langs veien var det bare sand og mange bilvrak. Jeg spurte, og han svarte at det var myndighetene som hadde bestemt at ulykkesbiler skulle bli liggende som advarsler.

• «Mange kjører for fort og for uforsiktig»,sa han. «Dermed går det ofte galt».

Veien var rett og bred, og landskapet var flatt. Vi møtte biler, ikke mange, men vi så dem på lang avstand der de svevde i luften langt over veidekket. Jeg kommenterte dette, og sjåføren fortalte at det var på grunn av varmen.

• «Det er bare visuelt», sa han.

Nå så jeg oljetanker i det fjerne. Han fortalte at terminalområdet i Ras Tanura var digert, så det ville ta litt tid før vi fant fram til den rette terminalen der Thorshov skulle ligge.

• «Vi får spørre oss fram», mente han.

Det ble mange porter og mange kontorer, men til slutt fikk vi respons på navnet Thorshov. Jeg hadde flaks. Båten hadde ikke fått kaiplass ennå, men dette skulle visstnok ordne seg i løpet av dagen. Dermed måtte sjåføren min og jeg skille lag. Kofferten og jeg fikk opphold på en benk i et venterom mens han returnerte til der han kom fra.

Nå var det bare å vente.

Oljeterminal i Ras Tanura på 1980-tallet (bildet er lånt)