Kapitel 69 – Hjemkomsten fra Thorsholm.  MT Thorsholm 1966 – 1968.

Kapitel 69 – Hjemkomsten fra Thorsholm.

 MT Thorsholm 1966 – 1968.

En dag fikk vi ordre for Amsterdam. Jeg hadde stått om bord i nitten måneder og følte at tiden var moden for å reise hjem for å avtjene militærtjenesten før jeg ble mye eldre enn de fleste andre vernepliktige. Jeg var snart tjueen år gammel, og med femten måneder i marinen ville jeg være tjueto omtrent på den tiden jeg var klar for å reise til sjøs igjen.

Sesjonen var gjort unna før jeg reiste ut i 1966, og jeg hadde fått beskjed om at jeg kunne gi beskjed så snart jeg kom hjem, så ville jeg bli innkalt til rekruttskolen ved første inntak.

Det var med en naturlig følelse av savn jeg sa farvel til alle om bord den trettende februar 1968, og da jeg sto på kaia og så på Thorsholm som hadde vært hjemmet mitt i over halvannet år, var det med en ganske så sår følelse.

Mor, far og broren min, Roar, sto i trappa opp til restauranten på Fornebu for å ta imot meg, og jeg så broren min med en gang siden han sto øverst. Han var så mye større enn da jeg reiste, men det var visst jeg også ifølge min mors stemme, en høy stemme som hørtes godt av alle rundt:

«Herregud, så tjukk han er blitt!»

Jeg så at alle rundt smilte og lo. Jeg så nedover meg selv og kunne ikke si meg særlig uenig. Jeg var ti kilo tyngre enn da jeg reiste hjemmefra og hadde ikke rukket å kjøpe nye klær før jeg dro fra Amsterdam, så jeg hadde tilpasset buksa i livet med sikkerhetsnåler og hyssing, ei bukse jeg ikke hadde brukt siden jeg kom om bord.

Så ble det klemming og slikt som er vanlig når familiemedlemmer treffer hverandre etter å ha vært fra hverandre i lengre tid. Roar hoppet og spratt rundt selv om han hadde blitt femten år. Mor var lite forandret, men jeg så at far hadde blitt eldre, eller kanskje dette bare var innbilning. Jeg vet ikke.

I bilen pratet jeg mest. De spurte, og jeg fortalte. Jeg trodde vel at jeg visste alt siden jeg har vært ute i verden.

«Slik er det bare», tenkte jeg.

Fra å være ganske radikal politisk hadde jeg forandret meg til å bli svært konservativ. Sjølivets støpeskje hadde formet meg som den gjorde med mange der ute. Jeg så at far ikke akkurat likte det han hørte.

Endelig var vi hjemme. Rommet mitt var borte. Roar og jeg hadde bare en lettvegg mellom våre rom da jeg reiste, men nå var den borte. De to rommene hadde blitt til ett som bare var hans. Mor sa at jeg skulle bruke gjesterommet i annen etasje. Det var der tante Solveig, fars søster, bodde når hun var på besøk.

«Nå er du også bare på besøk, Terje», tenkte jeg. «Om seks uker er du innrullert i marinens protokoller, og der skal du være i femten måneder».

Jeg frøs. Februar måned i Norge var kald; dødsens kald; jeg husker at jeg krøp inntil vedovnen i gangen. Jeg ble liksom aldri varm.

«Heldigvis går vi mot vår», tenkte jeg.

Jeg følte meg ikke ordentlig hjemme. Jeg savnet Ip Man Ying som stellet og stullet rundt meg. Til og med Ha Hung Sang savnet jeg, stuerten som jeg tok ansiktet fra, men som jeg etter hvert fikk et godt forhold til. Jeg savnet samtalene med Cheung Cheung Po på broa og undret på om han hadde fått spart nok penger til å kjøpe henne som han elsket så høyt, lukten av hvitløken som omga hele båten, alle medoffiserene, pumpemannen med rødvinen, lukten av Afrika, Suezkanalen, bønneropene fra minaretene når vi var i den persiske gulfen. Det var så enormt mye jeg savnet.

Det ble sent før jeg kom i seng, og det var lyse dagen da jeg våknet. Jeg hadde snakket masse. Jeg kjente at jeg var tørr i munnen. Jeg fortsatte å snakke og begynte etter hvert å forstå at det var savnet etter livet om bord som gjorde at jeg snakket så mye om det der ute. Heldigvis skulle jeg snart være i marineuniform, og det ville sikkert bli spennende, trøstet jeg meg med.

«Nå vil jeg sykle en tur», tenkte jeg og gikk ut i garasjen for å ta ut sykkelen. Men der var det ingen sykkel. Jeg så meg rundt. Oppunder taket hang sykkelramma. Hjulene, skjermene og lykta var borte. Til og med kjedet var borte. Jeg gikk inn og spurte mor.

  • «Du sa jo at Roar kunne ta skjermen da han spurte om det», svarte hun.
  • «Ja, men ikke hele sykkelen».
  • «Det skjønte nok ikke han», svarte mor før hun konsentrerte seg om det hun holdt på med.

Jeg lo for meg selv. Jeg var glad i broren min, og skjønte at jeg var utflytningsklar. Barndommen var over, og jeg måtte finne meg selv i denne voksne verdenen. Men først skulle jeg avtjene militærtjenesten i marinen.

Jeg visste at Håkon og Tore, to av kameratene, mine hadde flyttet og studerte i Oslo, men Odd studerte i Horten og bodde hjemme. Svein Jacob var «nesten gift» og mer voksen enn oss andre. Roar syklet meg ned til Semsbyen og fikk betalt for det. Det var morsomt å se hvor glad han ble for pengene. Jeg gikk resten av veien ned Ramnesveien til Odd. Den gamle kamerattonen kom raskt tilbake, men jeg skjønte at han hadde sitt å bale med. Skolen krevde mye, så jeg kunne ikke ta for mye av tiden hans.

Jeg hadde en kjæreste da jeg reiste til sjøs. Tone het hun, og jeg hadde bilde av henne hengende på skottet i lugaren min. Vi skrev til hverandre, sånn sporadisk. Jeg skrev mest, og etter hvert sluttet hun å skrive. Jeg skjønte at hun nok hadde truffet en annen.

Jeg stakk hodet inn til far på kontoret hans og spurte om å få låne telefonen. Dette var årsoppgjørenes tid, og han hadde fått hjelp av en av nabojentene som så på meg. Hun hadde også blitt eldre, og jeg kjente henne nesten ikke igjen. Kanskje ikke så rart. Vi flyttet inn i huset mens jeg gikk på realskolen, og jeg reiste ut da jeg var nitten.

Gamlekjæresten svarte at hun gjerne kom på besøk da jeg ringte.

Vi satt i stua og pratet. Roar, mor, far, Tone og jeg. Hun var en typisk tekkelig landsens pike og veldig søt, men veldig forandret. Da jeg fulgte henne til bussen om kvelden, skjønte jeg at jeg ikke hadde kjæreste lenger.

Dagene ble lange. Odd og jeg gikk ut sammen noen lørdager, men han hadde kjæreste, så det ble ikke slik som før.

Nå ventet jeg bare på å reise til Madlamoen i Stavanger. Det var der rekruttskolen holdt til. Petter som var kjæreste med en av mine kusiner skulle også til samme sted, så vi avtalte å reise sammen.

Ellers var det bare å vente.

 

2019 12 20 - 1966 - Langerød Sem

Hjemme på Langerød Sem

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s