Kapitel 68 – Besøk i Albany i staten New York.

MT Thorsholm 1966 – 1968.

En av de flotteste elvene vi seilte opp med MT Thorsholm, var Hudson River. Vi skulle losse i Albany, og vannveien opp dit var Hudson River som er oppkalt etter Henry Hudson som gjorde den samme turen i 1609.

Hvis jeg tidligere hadde blitt spurt om hovedstaden i staten New York, ville jeg helt sikkert svart New York City som er den største byen, men staten administreres fra Albany som dermed er hovedstaden.

Vi kom inn til New York City tidlig om morgenen og ble møtt av Frihetsgudinnen med sin løftede flamme og New York Skyline innenfor. Jeg hadde tidligere bare sett dette på bilder, men nå så jeg begge deler i virkeligheten. En flott følelse av å være midt i et av verdens mest betydningsfulle områder.

I løpet av noen timer la vi byen bak oss. Vi var på vei oppover Hudson River. Elven lå stille foran oss, bred og majestetisk. Jeg hadde stengt av radiostasjonen siden vi var inne i amerikansk territorium, så jeg var fri til å kunne nyte utsikten fra broen. Losen var et oppkomme av historier om elven og elsket tydeligvis å fortelle. Jeg elsket på min side å lytte til historiene hans, historiene om indianerne, indianerkanoene og reservatene som jeg alltid har hatt et dårlig forhold til. Tenk å stenge inne et folk som var vant til å bevege seg over store landområder, stenge dem inne i et avgrenset område. Langs elven så vi for det meste skog, selv om det noen steder var byer, men disse byene lukket jeg ute når losen fortalte. Dette var indianernes territorium, og jeg var også her.

• «Bare vent», sa losen, «snart får vi se dem».

Jeg tenkte at i disse moderne tider, fikk vi vel ikke se indianere slik som vi har lest om dem i Hjortefot og andre indianerbøker. Men jeg tok feil. Plutselig pekte han mot elvebredden, og der så jeg flere flott dekorerte kanoer med skinnkledde mennesker.

• «De fisker», sa losen, «fisker med garn. Det er ikke så mye mer å leve av for dem, men de får tilskudd fra staten så lenge de holder seg innenfor reservatet».

Jeg fikk låne en av kikkertene og fikk trukket indianerne og kanoene nærmere netthinnen min. De så ikke i vår retning. Bare holdt på med sitt. Ingen dongeribukser og skjorter. Bare flotte semskede skinnklær.

• «Går de kledd sånn, også i dag?», spurte jeg losen.
• «Hva ser du?»,svarte han, mens han humret på en hyggelig måte.

Jeg måtte erkjenne at han ikke ville svare ordentlig, men tenkte at her var det ingen by, bare skog, så her brukte de vel tradisjonelle klær. Slike klær som de alltid hadde brukt.

Det ble en lang tur oppover. Jeg sto på broen hele tiden. Observerte og tenkte. Tenkte at det måtte være fantastisk å leve slik som indianerne gjorde. Jeg visste jo at bildet ikke var så romantisk for dem, innestengt som de var, i sine reservater. Med alkohol som var deres forbannelse. Jeg har lest at indianerne mangler det enzymet som bryter ned alkoholen i kroppen. Derfor tar det lang tid før kroppen blir renset, og dermed blir den etter hvert avhengig av alkoholgiften.

Losen fortalte at Albany var en stor by, men at vi skulle legge til et godt stykke før byen, og han hadde rett. Da maskinduren stoppet, lå vi inntil en elvebredd i en utgravd kanal. Et oljerør stakk ut fra skogkanten. Skogen var glissen, og det gikk en vei langs kanalen. Rett forut så jeg en bro som jeg tenkte førte inn til byen.

Mens vi spiste middag bestemte Kvarten og jeg oss for å gå en tur i land for å rekognosere. Jeg mener å huske at vi ble noe skuffet. Vi gikk over broen som var ganske enkel med plass til kun én bil i bredden og kom ut på en vanlig vei.

Langs veien fant vi det vi kaller spredt bebyggelse. Enkle halvannen etasjes hus, ikke spesielt pene. De virket litt spinkle i forhold til våre norske hus. Mye av veien var av sand og grus og uten asfalt. Etter at vi hadde gått en stund og sett vanlige private hus og jorder, ganske likt det vi ser ute på bygda i Vestfold, fant vi en liten matbutikk der vi kunne spørre om veien til byen. Butikken var betjent av to eldre damer som var mest opptatt av hvor flinke vi var til å snakke engelsk, men etter en stund fikk vi beskjed om at det var såpass langt inn til byen at vi ville trenge taxi, så byturen ble utsatt til dagen etter.

Etter en god natts søvn og full arbeidsdag bestilte vi taxi og besøkte en temmelig kjedelig storby. Det eneste jeg husker derfra, var kinoen. Vi så to filmer sammen med flere uteliggere som brukte kinoen som sovesal. Filmene gikk kontinuerlig, så det var bare å betale inngangsbilletten, og så kunne vi se så mange filmer vi ville.

En dag kom agenten om bord med lokalavisen. De hadde en reportasje om oss eller rettere sagt skipperen og noen kinesere. Reportasjen fortalte nemlig om at kaptein Arild Mathisen hadde ført sin store båt oppover elven sammen med noen få kinesere, hvoretter førstemaskinisten utbrøt: «Jeg er for faen ingen kineser».

Majestetiske Hudson River

Oppover Hudson River til Albany