Kapitel 61 – You save them. I save you. Good job.

En av radiooffiserens plikter var å etterse at de utendørs antennene fungerte. En av dem var en vaier som strakk seg mellom monkey island og masta midt mellom bygningen akterut og midtskipsbygningen, et ganske langt strekk. Selve antenna var isolert fra festene med en diger og ganske så tung glassisolator i hver ende. På grunn av sjøsprut og fuktig luft fikk isolatorene etter hvert et seigt belegg av salt og smuss som virket som en avleder slik at antenna etter hvert mistet noe av effekten sin.

Med jevne mellomrom klatret jeg opp leideren som var sveiset til dekksmasta for å vaske vekk saltet og skitten av den ene isolatoren, noe som gikk greit, inntil en dag da det ikke gikk så greit.

Diameteren på masta var ikke så altfor høy, og leideren var som jeg har fortalt, sveiset fast slik at bredden på leideren hadde nesten samme mål som mastediameteren. Jeg har aldri vært glad i høyder, men jeg passet hele tiden på å holde blikket inn mot masta når jeg kom opp i høyden, så det gikk egentlig ganske greit. I dag ville det vært pålegg om sikring ved slike jobber, men den gangen var det ingen som nevnte noe slikt.

Når kineserne malte masta brukte de en båtsmannsstol, og på toppen satte de seg på kula med beina i båtsmannstolen, mens de malte mastetoppen under kula som de satt på. Selvfølgelig galimatias, og dette skjedde kun en gang, inntil overstyrmannen så det og nedla forbud mot den slags risikosport.

Den dagen jeg skal fortelle om, hadde vi flott vær med svak slingring. Da jeg hadde kommet opp til isolatoren, kunne jeg se ned på noen av kineserne som jobbet rett under meg. Jeg husker at jeg syntes de var små, noe som betydde at jeg var ganske høyt oppe og at det var langt ned, men jeg hadde leidertrinnet, isolatoren og antennevaieren å holde i, så jeg følte meg ganske trygg. Jeg husker at det var da jeg kjente på isolatoren om den var klissen, at det skjedde, og det gikk veldig raskt.

Med venstre hånd rundt leidertrinnet begynte jeg å pusse på isolatoren som plutselig fòr gjennom hånden min. I ren refleks knyttet grepet seg rundt glasset. Da jeg kom til meg selv, var jeg det eneste festet for den tjue meter lange og tunge antennevaieren. Med venstre hånd i leidertrinnet og høyre hånd i enden av isolatoren hang jeg som en pepperkakemann ut fra masta og ropte ned til dem under meg på dekket. Det var så tungt, så tungt å holde vaieren uten å slippe samtidig som grepet rundt leidertrinnet ble mer og mer krampaktig. Det var vel fire mann der nede som kikket opp på meg med hendene som skyggebrem over øynene.

«Move, move», skrek jeg, og endelig løp de vekk slik at jeg kunne slippe isolatoren som gikk i dekket med en smell, mens glassbitene fòr i alle retninger. Deretter husker jeg lite før jeg merket at båsen, vår kjære kinesiske bås, snakket inn i øret mitt, og med ham som kurv klarte jeg å flytte beina mine, trinn for trinn, ned masta.

Vakthavende styrmann fortalte etterpå at han så alt som skjedde, fra da den flere kilo tunge glassisolatoren gikk i dekket, uten å treffe noen, fordi jeg klarte å rope dem som jobbet under meg vekk, til at jeg ble værende i masta, klamrende meg fast, uten å være i stand til å komme ned ved egen hjelp.

Båsen hadde også sett det som skjedde og fòr opp leideren helt til han hadde meg mellom seg om masta. Deretter var det han som gikk meg ned leideren.

«Du bør takke ham for livet ditt», sa styrmannen. Da jeg gjorde som han sa, la min redningsmann håndflatene mot hverandre foran brystet sitt og nikket lett: «You save them. I save you. Good job”.

Antenna gikk fra Monkey Island midtskips til masta mellom bygningene. Flott båt, ikke sant?