Kapitel 34.2 – Bryting og boksing.

Jeg var ofte på søking etter et fast holdepunkt i skoleårene. Kanskje var det på grunn av all flyttingen? Jeg vet ikke, men det lyder ganske sannsynlig.

I alle fall hørte jeg en dag at noen snakket om det gode miljøet i bryteklubben som trente i kjeller’n på Slottsfjellskolen som lå i byen rett nedenfor Slottsfjellet. Dette hørtes morsomt ut, tenkte jeg, og en dag var jeg i gang som nybegynner i bryting. Dette pågikk en stund, selv om jeg syntes det var ganske kjedelig å velte rundt på gulvet, mens vi forsøkte å få overtaket over den vi brøt mot.

Bokseklubben trente også på Slottsfjellskolen. Om det var samtidig i et annet rom eller etter brytetreningen, husker jeg ikke, men en dag var jeg i alle fall i gang der.

«Oppvarming, oppvarming, oppvarming», ropte trener’n, «oppvarming er det viktigste». Og oppvarmingen besto av å hoppe tau. Lenge. Jeg husker at jeg syntes dette var kjedelig, men det måtte jo til for ikke å bli skadet, ble jeg fortalt. Jeg forsto jo det, men du verden hvor kjedelig jeg syntes det var.

Endelig ropte trener’n: «På med hanskene». Vi hjalp hverandre eller ble hjulpet med lissene som skulle holde hanskene på plass rundt våre tynne håndledd.

Først skulle vi bokse på en fullstappet sekkelignende sak som sto rundt på gulvet, og da vi var skikkelig varme, ble vi delt i par og skulle bokse mot hverandre. Siden jeg var en av de laveste, var min partner noe høyere enn meg. Dessuten hadde han holdt på litt lenger enn meg, og etter kort tid lå jeg på gulvet og var ganske svimmel.

«Glasshake», sa trener’n. Her må det mer grunntrening til. «Gå hjem nå og hvil godt, så starter du med mer tauhopping neste uke. Husk å ta med hanskene. Det er klubbens eiendom, og dere er ansvarlig for de dere har til låns».

Jeg så gjorde. Skiftet og tok med meg ryggsekken med hanskene hjem. Jeg visste jo at det med boksing nok ikke ville bli godkjent av mor og tenkte at jeg burde gjemme dem, men jeg var nok litt satt ut etter å ha blitt knocket ut, så alt ble liggende på benken i skifterommet ved siden av badet i kjeller’n.

Dagen etter, da jeg kom hjem fra skolen, skjønte jeg at mor var satt litt ut. Hun var svært morsk da hun viste meg boksehanskene.

«Hva er dette»? spurte hun ganske så iltert, og jeg måtte fortelle at jeg trente med bokseklubben og som forventet, forlangte hun at jeg skulle stanse med den aktiviteten.

Hvor det ble av boksehanskene, husker jeg ikke, men både brytingen og boksingen var et avsluttet kapittel for meg.