Kapitel 27 – Det viktigste er å delta, sa far.

Kapitel 27 – Det viktigste er å delta, sa far.

Det var ikke bare jobbing, mens vi bodde på gården. Selv om vi jobbet mye, så var det meste sterkt lystbetont. Det var selvfølgelig også god plass til fritidsaktiviteter.

Skiene var i bruk så snart vi hadde snø, og hadde vi ikke snø, hadde vi is på Tønsberg Stadion. Hadde vi ingen av disse, var skogen veldig nær, og bak skogen hadde vi skytebanen der vi både fikk lønn for å være anvisere og gratis skyteundervisning som takk.

Vi kameratene ville bli som Harald Grønningen på langrennsski og trente beinhardt i låven hos Svein Jacob der vi løp i høyet. Harald Grønningen trente ved å dra tømmerstokker etter seg etter lange arbeidsøkter i skauen, mens vi altså løp i høyet, noe som ikke var spesielt gunstig for en pollenallergiker som meg, men skulle jeg bli til noe, fulgte jeg anvisningene til Svein Jacob. Dessuten var det bare der vi fikk lov til å løpe i høyet.

Jeg løp som de andre, mens snørr og tårer rant. Hele høsten drev vi denne treningstorturen, mens vi ventet på snøen. Det ble november og desember, og vi løp fortsatt. Januar kom og stadig ventet vi på snøen, men ingen snø kom. Februar var iskald, men snøen uteble. I mars ble det lysere, og vi begynte å gi opp våre ambisjoner, og i april bestemte vi oss for at andre fikk ta ansvaret for å bli norgesmestre på langrennsski.

Året etter bestemte jeg meg for å satse på å bli skihopper og fikk hoppski til jul. Ragnar Lensberg på nabogården var ivrig skihopper, og jeg var hos ham for å få hjelp til å legge på hopplakk. Helmut Recknagel var den store helten for meg. Hver uke kjørte far meg inn til Frodekollen i Tønsberg der det ble arrangert hopprenn. Bakken hadde trestillas som var høyt over bakken, altfor høyt for meg som absolutt ikke likte høyder, men jeg måtte jo bli med siden jeg hadde fått hoppski til jul. Hver gang jeg kom til toppen på stillaset, lukket jeg øynene og åpnet dem ikke før jeg fikk klarsignal, og så raskt som mulig satte jeg utfor. Dermed ble de mentale forberedelsene så som så og resultatene likeså.

Etter sesongen var jeg fast bestemt på at jeg ikke egnet meg for denne aktiviteten. Så skøyter ble det neste. Jeg fikk skøyter fra Trondheim. Der drev tante Lisa og onkel Gunnar stansefabrikk hvor de satte sammen Ballangrudskøytene. Far ordnet anskaffelsen og meldte meg inn i Tønsberg Turns skøytegruppe. De arrangerte poengløp på Tønsberg Stadion hver onsdag så sant det var is. Jeg deltok. Far mente at det viktigste var å delta, og jeg fylte opp deltagerlisten. Kupper’n var nasjonalhelt, men blant oss unger var Erik «Bakern» den beste. Da vinteren var over, var også min tid som skøyteløper over.

Nabosønnen gikk på danseskolen, og mor mente at enhver ung herremann burde lære å danse. Hun var selv veldig glad i denne aktiviteten, så det ble innmelding i Gerd Bøe og Frida Strøms danseskole i Tønsberg, og jeg fant meg fort til rette på parketten. Her fant jeg også stor interesse for jenter eller «damer» som danselæreren kalte jentene og fikk raskt en fast dansepartner. Til det første ballet hadde hun hvit kjole, og jeg hadde hvite hansker for å unngå svetteavtrykk på kjolen hennes. Alt etter instruks fra danselærerne. Ballet var på Klubben Selskapslokaler. Denne aktiviteten likte jeg godt. Jeg tror dette hadde med min interesse for det svake kjønn å gjøre.

Bryting var også noe jeg gjerne ville prøve. Jeg meldte meg inn i Tønsbergkameratene og trente i kjelleren på Slottsfjellskolen i Tønsberg. Dette var også en av de aktivitetene der jeg stort sett bare «deltok». Å ligge på gulvet eller bli kastet rundt, var ikke så veldig morsomt.

Far mente, som jeg tidligere har fortalt, at det viktigste var å delta, og på den andre siden av gangen trente bokserne, og jeg lurte meg etter hvert over dit. Ronald Larsen var den store helten i Tønsberg. Han var god, og jeg ville bli like god. Slik gikk det ikke. En gang måtte jeg ha med meg boksehanskene hjem; dem jeg lånte av bokseklubben. Mor fant dem og ga sterkt uttrykk for at hun ikke likte denne aktiviteten, og hanskene havnet i ovnen mens jeg så på, og kanskje det var like greit siden treneren flere ganger hadde sagt at jeg hadde «glasshake».

«Du blir jo svimmel, Terje, bare du ser en boksehanske», var hans standarduttrykk.

 «Det er viktig å prøve», sa far, «da vet du hva det er».

Han var opptatt av at det var viktig å delta, så jeg fortsatte i turnforeningen Sem IF og i 4H.

2019 11 27 - Fred Anton Maier på Tønsberg Stadion

Tønsberg Stadion skiftet navn til Maier Arena Tønsberg i 2015 (kilde: Wikipedia)

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s