Kapitel 18.2 – Med trillebår på hovedveien.

Roar, broren min, var en liten” sprell”. Tynn, spjælete og alltid i full fart. Han var og er fortsatt seks år yngre enn meg, så vi levde hvert vårt liv utenfor huset, men samme liv innenfor.

Han var ett år da vi flyttet fra Nøtterøy og fikk sin barndom og ungdom preget av det som foregikk på Sem. Mens jeg aldri følte meg som en” Semling”, så var dette hans territorium. Selv hovedveien, Sørlandske Hovedvei gjennom Sem, var det han som eide – trodde han.

Huset der vi leide annen etasje, lå høyt oppe fra veien, slik at vi kunne se rett ned på den. Trafikken var vel ikke like tett som i dag, men så var verken veien eller bilene like bra som de er i dag. Stadig vekk var det uhell, og som regel havnet bilene ned skråningen på den andre siden av veien. De heldige unngikk trærne og havnet et stykke ned på jordet i riktig kjørestilling. De uheldige ble liggende på taket ned mot trærne.

En dag hørte mor gjentagende tutelyder fra veien. Hun gikk til vinduet for å se hva som var årsaken, og der fikk hun se en liten pjokk på et par tre år som gikk midt i veien med sin lille leketrillebår. Bak ham kom en trailer sakte sigende med høye tutelyder uten at den lille pjokken ble særlig affisert av den. Han snudde seg bare mot sjåføren og smilte, mens han trillet sin saktegående trillebår videre.

Mor fikk, som naturlig er, fart på seg, løp ned trappene, ut av huset og ned bakken. Hun vinket febrilsk til trailersjåføren som vinket tilbake. Hun grep tak i pjokken, så opp på han som satt høyt oppe i førerhuset på den høye kjøredoningen. Han åpnet sidevinduet og smilte til den unge damen. Mor var bare tjueåtte år gammel.

” Dette gikk jo fint”, ropte han.” Det æ’kke noe problem når ungene synes”.