Ulvøtangen var stranda vår. Når vi skulle dit, syklet mor med meg på bagasjebrettet. Vi syklet først ned Natvallveien til krysset ved gården til Nikolaisen der vi tok til høyre inn på Semsveien som førte oss over den lille broa over bekken der Nøkken holdt til.

«Tror du Nøkken ser oss nå», spurte jeg mor da vi syklet over broa.

«Det kan hende», svarte hun, «men det er ingen ting å være redd for når du ikke går dit ned alene». Da var det jammen bra at Jon Eddy var med da vi gikk dit ned for noen dager siden, tenkte jeg, men det sa jeg ikke høyt, for det er ikke sikkert at mor hadde likt det, selv om Jon Eddy var med.

Etter at vi hadde syklet over broa, passerte vi butikken til Finn i Volden, og deretter fikk vi søndagsskolehuset Betania på venstre side. Betania var viktig for oss ungene, fordi det var der vi fikk røde stjerner stemplet i ei bok hver gang vi var der. Noen ganger fikk vi gullstjerne også, men den ble ikke stemplet, bare klistret på. Jon Eddy sa at «pøh, det er bare fordi de ikke vil bruke mer rødfarge, så de bare juger», men søndagsskolelæreren fortalte at det var fordi vi hadde vært der så mange ganger.

Etter Betania måtte vi krysse Berganveien og fortsette på Knarbergveien til vi kom bort til Ulvøtangen der det alltid var pent vær. Jeg kunne ikke svømme, så mor måtte passe på meg, og så måtte jeg aldri bade rett etter at jeg hadde spist. Det sa de voksne alltid. «Da kan du få krampe», sa de.

«Du burde snart lære deg å svømme», sa mor ofte. «Sissel Gro, kusina di, svømmer som bare det».

Jeg visste det. Jeg hadde til og med sett at hun hoppet fra brygga der de hadde båten sin. Det var ganske nifst å se på. Sissel Gro kunne altså svømme, selv om vi var like gamle. De bodde på Torød og hun hadde kort vei ned til brygga, så det var vel derfor hun hadde lært denne kunsten så fort, sa tante Ella som var moren hennes.

Alle rundt meg var flinkere enn meg. Slik oppfattet jeg det mange ganger. Sissel kunne svømme, Jon Eddy var flinkest i turn og skihopp, men hva var jeg best i, tenkte jeg. Det må jo være noe, og en dag hørt jeg det. Jon Eddy og jeg lekesloss i haven utenfor stuevinduene til mormor og morfar, og som jeg tidligere har beskrevet, var Jon Eddy lett, liten og veldig rask, så han ble alltid liggende øverst. En dag kom morfar og mormor ut i hvert sitt vindu for å se på, og det var da jeg hørte kommentaren fra morfar henvendt til mormor: «Bare vent til Terje får satt seg på’n. Da er han ferdig».

Ulvøtangen badestrand.