Torsdag 5. juli 2018

Langeby badestrand.

I går ble det ingen gåtur siden gnagsåret under stortåballen ikke var helbredet selv om jeg hadde beskyttet det med plaster fra Compeed. Derfor ble det som erstatning en lenger tur i dag.

Jeg tenkte at jeg kunne sette Vøra badestrand som mål, men da jeg hadde kommet til Langeby badestrand, fortalte klokka mi at hvis jeg skulle spise frokost med Inger Johanne, måtte jeg returnere. Kort fortalt gikk jeg Vesterøyveien utover og Framnesveien tilbake, totalt atten kilometer på tre timer og tjuefire minutter. Noen avbrekk ble det, blant annet noen til fotografering og ett toalettbesøk.

Selv om det er stille sånn på lørdag morgen, er det alltid noe som fanger blikket mitt og dermed havner i mobiltelefonens fotoalbum.

Det jeg liker minst på disse turene er syklister som tråkker det de kan og farer forbi meg som en vind uten å varsle, men i dag var det en som hadde sykkelbjelle og som brukte den. Det er faktisk første gang under disse morgenturene at jeg har opplevd at syklister også kan ta hensyn ved å signalisere at de kommer.

Hundeeiere.

Det er sjelden noe galt med hunden. Det er hundeeierne som ikke vet hvordan de skal dressere og behandle hunden. For noen dager siden angrep ei bikkje armen min, mens det eneste eieren sa, var «skjedde det noe», «hva gjorde’n?». Det burde være forbudt å ha hund uten å ha gjennomgått dressurkurs.

Engøy og Natholmen.

Mandag 2. juli satte jeg Engø som mål, et sted jeg aldri tidligere har besøkt. Inger Johanne har fortalt at hun var der ute når hun jobbet på Breili skole, og nå var det altså min tur. Jeg kom til krysset der jeg kunne velge mellom å ta til venstre mot Engøy eller til høyre mot Natholmen og valgte som planlagt Engøy selv om jeg heller ikke hadde vært på Natholmen tidligere. Natholmen får vente til en annen dag, tenkte jeg, og i dag onsdag 4. juli tok jeg denne turen, men dessverre, jeg nådde ikke målet, fordi jeg da ikke ville rekke frokosten med Inger Johanne, dagens beste måltid, så dette målet må jeg ta en annen dag.

Felles utfordringer.

Norge har en stolt tradisjon for å bidra i arbeidet med å løse felles utfordringer i Europa, leser jeg i dagens Aftenposten, men Christian Tybring-Gjedde og Per-Willy Amundsen er ikke enig. (torsdag 5. juli 2018). Betyr dette at de mener at alle får greie seg som best de kan?