På Hjertnes Kino i Sandefjord og så filmen Utøya av regissør Poppe. Vår datter Sofia, hennes samboer Bartek og jeg. Inger Johanne ville ikke. Ikke så merkelig kanskje. Det er jo bare syv år siden den norske soloterroristen viste hva høyreekstreme tanker kan resultere i.

Poppe har fått det til. Vi fikk se det som skjedde på Utøya gjennom en av ofrenes øyne uten at vi noen gang fikk se gjerningsmannen, bare de forferdelige ugjerningene hans og noen av konsekvensene.

Skuespillerne var unge og for meg helt ukjente ansikter, noe som gjorde filmen mer ekte enn om vi hadde kjent igjen skuespillerne. Hovedrolleinnehaveren var bare nitten år og svært god.

Vi fikk se hennes ektefølte ansvarsfølelse for søsteren og for en av de andre ofrene som døde i armene hennes. Hun ville på tinget, fortalte hun til en av de andre ofrene, mens de klamret seg til fjellveggen på den ene siden og med sjøen på den andre siden.

Vi fikk se redselen for noe de egentlig ikke visste hva var, de hørte bare lyden av skuddene og de andre ungdommenes redselsfulle hyl og skrik. Noen sa at det var en politimann og andre sa angriperne var flere. Her så vi den forferdelige redselen for det ukjente i alles øyne og spørsmålet «hvorfor får vi ikke hjelp?». Det hele tok syttito minutter med intens frykt. «Det var lenge», sa Sofia, vår datter på trettifem år, lang tid å være redd.

Vi var i Sandefjords minste kinosal med bare seks seterader. De fleste av tilskuerne var unge, på alder med dem som vi så på lerretet, men også et par på min alder og et par på Sofia og Barteks alder.

Filmen ble avsluttet med et grått lerret før teksten kom fram med de virkelige dataene. Antall mennesker som ble drept, antall mennesker som ble skadd, både fysisk og psykisk. Store tall.

Det var taust i salen, også da vi forlot de hele med våre private tanker i hodet.